Dette er en forkortet utgave av en artikkel i boka DRAMMEN by i utvikling gjennom 400 år (Brakar forlag, 2010). I boka finner du hele artikkelen, litteraturhenvisninger, noter og ikke minst flere illustrasjoner til temaet.

I Konnerudfeltet var det drift på jernmalm fra begynnelsen 1600-tallet. Med gruvedriften fulgte en stor interesse for malmleting. Funnet i Konnerudkollen ble gjort i 1646 og viste seg å være sølvholdige bly-og kobberertser. Brødrene Ulrich og Johan Cicignon startet prøvedrift på forekomsten, som viste seg ikke å være lønnsom. Det må ha vært nye funn av rikere blyglans og kobberertser som i 1729 fikk kaptein Johan Cicignon til å mute forekomstene på Konnerud.

De norske grevskapene Larvik og Jarlsberg hadde privilegier som ga dem rett til ertser og bergverksvirksomhet innenfor grevskapene. Da Cicignon stilte med mutingsbrev, lå forholdene til rette for et samarbeid der grev Friderich Anthon Wedel Jarlsberg og andre interessenter kom med som partseiere. Med grevens interesse var man antagelig sikre på å få privilegium, for i 1729 startet de første forberedelser til drift. Det ble kaptein Cicignon som ble verkets første leder og som ledet oppbyggingen av virksomheten. Allerede på begynnelsen av 1730-tallet var omkring 200 mann i arbeid ved gruver og anlegg.

I 1731 fikk gruveselskapet, Det Selvigske Blye-Værk, endelig kongelig privilegium til å starte gruvedriften. Med tillatelsen fulgte bergverksprivilegier som ga rett til å erverve eiendommer og å få tilgang på skog, vannkraft, transport og andre fornødenheter.


Konnerud 1930. Foto: H.C. Christoffersen. Jo. Sellæg arkiv

Grevens verk
Det viste seg snart at verket ville få økonomiske problemer. Byggearbeidet med alle installasjoner og innretninger ble dyrere enn planlagt og krevde større investeringer enn eierne hadde forutsatt. I tillegg ga den første smeltingen i 1734 et dårlig resultat. Da kvaliteten ikke bedret seg, ble forholdet mellom greven og hans partnere anspent. Dette resulterte i at verket i 1736 ble overdratt til greven for 24 000 riksdaler.

Greven besluttet startet med å bygge ut verksområdet og vassdraget med tilhørende dammer, for allerede høsten 1738 ble den første smelting foretatt ved et nytt anlegget. Bergverket hadde da omkring 500 ansatte, mens full drift krevde en noe større bemanning. Det offisielle navn var nå Jarlsberg Værk, men i alminnelig tale ble det kalt Konnerudverket.

Bare 20 år gammel overtok sønnen, grev Friderich Christian Otto Wedel Jarlsberg. Med et sterkt ønske om å videreføre farens arbeid engasjerte han seg umiddelbart i verket. Driften var basert på tidsmessig teknologi og faglig arbeidskraft. Men verket krevde nye investeringer, og det fortsatte å gå med underskudd. I 1748 bestemte greven seg for å selge. Hans utlegg til verket var da beregnet til 130.000 riksdaler.

Nytt selskap – gamle problemer
I august 1751 lyktes det greven å selge til et nytt driftsselskap for 70.000 riksdaler. Det nye selskapet fikk navnet Det Jarlsbergske Sølvhaltige Blye- og Kobberværk. Driften fortsatte uendret fram til 1766, men da ble det stopp i all bergbryting og selskapet avviklet i 1770. Greven overtok igjen som eier. Han døde i 1776, og året etter la hans sønn grev Frederik Anton Wedel Jarlsberg Konnerudverket ut for salg ved auksjon.

Det viste seg at det var umulig å selge verket samlet med gårder og skogeiendommer. For verksamfunnet var det viktig at gårdene på Konnerud fortsatte å være oppdelt i parseller etter den opprinnelige reguleringsplanen. Antagelig ble flere enn 100 oppsittere selveiere i løpet auksjonen, noe som var vesentlig for tilhørighet og samhold i grenda i denne vanskelige tiden. Utflytting og arbeidsløshet, nød og fattigdom hang nå som en trussel over konnerudsamfunnet.