Dette er en forkortet utgave av en artikkel i boka DRAMMEN by i utvikling gjennom 400 år (Brakar forlag, 2010). I boka finner du hele artikkelen, litteraturhenvisninger, noter og ikke minst flere illustrasjoner til temaet.

Branner og sanering har lagt hele bydeler i grus og har endret byens ansikt. Saneringer har vært gjennomført planmessig og ofte etter kommunale vedtak, mens branner har herjet tilfeldig. Den tapte bebyggelsen har frigjort byggegrunn og gitt muligheter for omfattende byfornyelse eller framføring av nye veier. Samtidig er verdifull kunnskap om det gamle Drammen gått tapt.

Planmessig sanering
Med 1900-tallets bevisste byplanlegging og etter hvert mangel på byggegrunn innenfor trange bygrenser, måtte kommunen rive gammel bebyggelse for å skaffe rom for byfornyelse. I 1950-årene var det vanskelig å finne ubebygde tomter i sentrale byområder. Årene 1950-1985 skulle bli saneringsspøkelsets høysesong i Drammen.

Byens gamle sentrumsbebyggelse måtte fornyes. På denne tiden var det nesten ingen som så muligheter i rehabilitering. Gode og moderne boliger var synonymt med nybygg. Byens politikere krevde fornyelse, og de fikk støtte av planleggere og arkitekter som hevdet at byen måtte moderniseres gjennom omfattende sanering. Ved å benytte eksisterende infrastruktur ville en utskifting av eldre bebyggelse bli langt rimeligere enn å bygge nye bydeler i utkantene.

Dermed lå det til rette for å rive en betydelig del av den gamle bebyggelsen. I disse årene mistet vi nesten like mange hus gjennom systematisk sanering som det gikk tapt i bybrannene 1866-70. Punktsaneringer ved riving av enkelthus var det mest vanlige, men vi har en rekke eksempler på at hele områder ble planmessig jevnet med jorden. Blant større saneringer må nevnes Øvre Storgate ved Konggata, Michelykvartalene på nedre Bragernes og Havnegata på Tangen.


Konggata. Foto: Jo. Sellæg.

Det nye Strømsø
Et viktig byplanmessig grep ble tatt da den tette småhusbebyggelsen i Tordenskiolds gate ble revet for å gi plass til å føre Bjørnstjerne Bjørnsons gate fram til Strømsø Torg. Veianlegget ga støtet til det største saneringstiltak som til da hadde vært gjennomført i byen.

Reguleringsplanen, som omfattet store deler av Strømsø, ble behandlet av bystyret i 1953. Hele 18 eiendommer ble direkte berørt. Bebyggelsen som ble revet var en broket blanding av småhus. Mange hus hadde kjerner fra 1600- og 1700-tallet, og de fleste var små og enkle bygninger med lav standard. Denne typen hus har helt opp til vår tid hatt lav status, og derfor er svært få bevart.

Motorvei gjennom byen
Det mest dramatiske inngrep skjedde da E-18 ble anlagt gjennom byen i første halvdel av 1970-årene. En lang debatt om høy- eller lavbro endte med et vedtak om å bygge landets lengste veibro i lav høyde over sentrale og gamle bydeler. Hele 84 eiendommer på Brakerøya og Strømsø ble revet. Her ble sammenhengende områder med gammel trehusbebyggelse fjernet for at billistene skulle slippe å stampe i helgekøen gjennom byen. Et par hundre gamle hus på Brakerøya og i Tollbugata forsvant i løpet av 2-3 år.

Rivingen på Strømsø rammet bebyggelse et område med bygårder fra 1600- og 1700-tallet. Ingen stilte spørsmål ved om dette var noe å verne. Det offentlige satt heller ikke i gang noen planmessige registrering og oppmåling for å ta vare på den historiske kunnskapen som denne bebyggelsen representerte.