I utgangspunktet var Brakar eller Brager gård én av mange basisgårder langs elva. At Bragernes blir navnet på den senere by (1715), kommer trolig av at det var på neset ned mot elva at den første tettbebyggelsen oppstod.

Også på Tveitar eller Tvetergårdenes grunn var det alt fra middelalderen tendenser til tettbebyggelse. De første tilløp til bygater lå langs de gamle vannveiene fra gårdene ned til elva.

Selv om området ble kalt Bragernes len, så hørte det inn under Akerhus stift og jurisdiksjon, og var en del av Lier. Derfor kan man med en viss historisk rett si at det er Bragernes som er den egentlig Lierbyen. Det er først da tømmerhandelen og eksporten tar seg markert opp fra cirka 1500 med anløp av et stort antall utenlandske skuter, særlig hollandske, at Bragernes mer og mer utvikler seg til en by. Fordi det blir skapt grobunn for handel, vokser det fram både en kjøpmannsstand og en håndverkerstand som alltid har preget byens liv.

Først i 1628 kommer det en liten, uanselig annekskirke på Gamle Kirkeplass (Frogner kirke i Lier er fremdeles hovedkirke). I 1655 flytter sognepresten til Bragernes, og i 1723 blir byen eget prestegjeld. Av stor betyding for innbyggerne blir det at stattholder Hannibal Sehested i 1650 overlater gårdene Brakar, Tveitar og Lajord med jorder og utmark til beboerne på Bragernes. I 1838 kjøper Drammen kommune fra Peder von Cappelens dødsbo hele bymarka med 15 husmannsplasser, det vil si stort sett hele Bragernesåsen.

Hovedtyngden av næringsvirksomheten foregikk i flere hundre år i, på og ved elva. Trelastvirksomheten med handel og skipsfart var det som dominerte, og alle bjelkehuggeriene var med på å gjøre hele Drammen til en regulær plankeby. Gradvis kommer også en viss håndverksindustri, såkalt manufakturer, til syne.

Boys krittpipefabrikk starter i 1753 ved Lilleparken, hvor også Amund Faye i 1787 starter Norges første seilduksfabrikk. I 1760 har Bruun startet sin Fajansefabrikk i Gropa. Særlig innen nærings- og nytelsesindustrien kommer det en rekke småbedrifter som tobakkspinnerier, cikoryfabrikasjon, samt brennerier og destillasjoner. Schwencke er den første i landet som brenner sprit av poteter fra 1804.

Av stor betydning for Bragernes som handelssentrum er det at det i tiden fra 1737 til 1908 blir holdt marken med stor tilstrømning fra et stort omland. At det ble slått bro over elva i 1811, samt at Strømsø og Bragernes ble forenet til en by, var en stor stimulans for Bragernes som nå ble byens sentrum Den store katastrofebrannen i 1866, hvor Bragernes brant fra Dronninggata helt ned til Sletta, har blitt sett på som et voldsomt tilbakeskritt. Men sannheten er at bydelen reiste seg utrolig raskt igjen - som en fugl Phønix av asken - og blomstret som aldri før i fornyet skikkelse.

I tiåret etter brannen holdt byen en stor utstilling, bygget nytt teater, anla ny bypark, bytorg og skapte Bragernesåsen om til en attraktiv park. Disse fire klenodiene har gitt Bragernes noe av dens særpreg. Det store hamskiftet i industriutviklingen kom rundt 1860 med dampsagene langs elva, og Bragernes fikk en rekke av dem ned mot Brakerøya og på Holmen.

Et nytt skifte ble cellulose- og papirindustrien rundt århundreskiftet som baserte seg på elektrisk strøm. Drammen fikk elektrisitet i 1903. Dette åpnet opp for en sann flora av ulik industri, hvor Bragernes særlig fikk flere tekstilindustrier. I 1909 fikk byen sin egen elektriske bane, kalt Trikken. Denne gikk helt til 1968 og hadde sitt sentreringspunkt på Bragernes Torg. Hele tiden økte Bragernes sin betydning som et handels- og administrativt sentrum i byen. Selv om sentrum har blitt utfordret av periferien når det gjelder handel, har sentrum fremdeles en betydelig posisjon.

Tekst: Tor Adler Knudsen