Dette er en forkortet utgave av en artikkel i boka DRAMMEN by i utvikling gjennom 400 år (Brakar forlag, 2010). I boka finner du hele artikkelen, litteraturhenvisninger, noter og ikke minst flere illustrasjoner til temaet.

”Brann – brann – brann!” De alarmerende ordene lød høylydt fra Storgata hvor en mann løp forbi og skreik det beste han var god for. ”Brann i apoteker Holsts gård!” Ordene vekket minner om en dramatisk novembernatt ti år tidligere da 18 hus ble slukt av flammene. Nå brant det igjen, og ildsøylen sto allerede godt over taket på Apotekergården. Fra alle kanter kom folk løpende med brannspann og brannhaker, andre med sine mest dyrebare eiendeler. Hele byen var på beina for å delta i slukking og berging.

Brann angikk hele bysamfunnet og måtte bekjempes med felles innsats. Byen hadde et frivillig brannkorps som betjente brannmateriell som var utplassert i sprøytehus, men utstyret var enkelt og langt fra tiltrekkelig hvis flammene først hadde fått godt tak i et knusktørt, tjærebredd trehus. I vindvær eller om natten kunne en liten brann i løpet av kort tid utvikles til en katastrofe.

Brann var den største ulykken som kunne ramme byen. Bragernes ble rammet av to store branner i 1640-årene, femti år seinere herjet flammene i sentrale områder på begge sider av elva. Det skulle bli verre. Tre branner i løpet av 15 år på 1700-tallet la 158 eiendommer i aske. Det hel toppet seg med tre katastrofebranner som i løpet av 4 år midt på 1800-tallet ødela mer enn halve byen – 628 eiendommer av totalt ca. 1100.

Grunnen til at en brann kunne få så store konsekvenser var opplagt. Husene lå tett, gavl mot gavl, bare avbrutt av smale ganger. Nesten uten unntak var bygningene av tre, laftet tømmer med eller uten bordkledning. Fram til et stykke ut på 1700-tallet var det vanlig med tak av brede bord som var impregnert med tretjære. Tjære var også et vanlig bindemiddel når man blandet maling for å friske opp husenes fasader.

Dessuten var ilden en viktig del av hverdagen. Åpen ild ble brukt i alle hus det meste av døgnet. Ilden ga varme i den kalde årstid, og den lyste opp i form av stearinlys og tyristikker i mørke vinterkvelder. Matlaging, vasking og annet husstell var helt avhengig av varmen fra ilden. I bryggerhusene var det varme på grua gjennom alle årets dager. Sist, men ikke minst, var åpen ild også nødvendig i en rekke produksjons- og håndverksprosesser.


Bragernes 1866. Foto: Drammens Museum

Velorganisert brannkorps
Etter datidens forhold hadde Drammen et velorganisert brannvern. Allerede i år 1700 ble det utarbeidet branninstruks for Strømsø, og da hadde man et frivillig brannkorps på 14 mann og 2 små vannsprøyter til disposisjon. På Bragernes kunne man stille med hele 74 mann, utstyrt med hånddrevne brannsprøyter, brannspann, stiger, brannseil og båtshaker. De hollandske sprøytene ble betjent av 6 mann. Brannseilene ble brukt til å trekke over tak og gavler og ble holdt våte for å stanse gnistregn og flammer.

En viktig del av brannberedskapen var å få varslet befolkningen. Vekterne tok seg av denne oppgaven om natten. Fra 1795 ble det i tillegg organisert nattevakt fra kirketårnet på Bragernes, og denne ble i 1814 erstattet av Brannposten hvor det ble skutt med signalkanoner for effektivt å varsle brann.

En brann kunne vare i timer og dager. De økonomiske tap kunne bli totale for enkeltpersoner og merkbare for samfunnet. De færreste hadde assuranse som dekket skaden. Først i 1767 ble det innført tvungen bygningsforsikring i byene, men fortsatt var innbo, utstyr og varebeholdning uforsikret.

Før Norges Brannkasses tid var det vanlig at regjeringen hjalp de brannrammede med skattereduksjoner og ved å gi avkall på toll og avgifter på byggematerialer. I tillegg fikk man lov til å bære rundt en kollektbok hvor medborgere kunne gi bidrag i kontanter eller naturalia.