Dette er en forkortet utgave av en artikkel i boka DRAMMEN by i utvikling gjennom 400 år (Brakar forlag, 2010). I boka finner du hele artikkelen, litteraturhenvisninger, noter og ikke minst flere illustrasjoner til temaet.

Er dagen os lummer og solvarmen hed
i dalen og byen med tørke og sved,
vi glemmer vort yrke, vor bog og vor disk
og drager til aasen, hvor luften er frisk.

Ved Kloptjern, paa Varden og Breidablik med
den modige vandrer maa trygt slaa sig ned.
Her smager vel nisten, og hvilen er god
hvor lyngtuen blomstrer ved grantræets rod.

Slik lyder storfe fem og seks i visa I Drammen som Gotskalk Johnsen skrev omkring 1900. Bakgrunnen for Gotskalk Johnsens vise ligger to - tre hundre år tilbake i tid. I 1651 inngikk borgerne i Drammen en avtale med grunneieren Hannibal Sehested om at de kunne bruke Bragernesåsen som bymark hvor feet deres kunne beite. I 1838 kjøpte medlemmene av formannskapet hele bymarka av Peder von Cappelens dødsbo. Det ble etter hvert slutt på beitingen, og omkring 1860 la politimester Blom like godt ned forbud mot beiting i åsen. Hogst ble også forbudt.

I 1858 hadde nemlig byens ordfører J. C. P. Elieson foreslått å plante trær på den snaubeitede Bragernesåsen. Plantingen fortsatte i vekslende tempo, og samtidig tok overlærer Album, prokurator Gløersen og bokhandler Lyche opp ideen om å bygge turstier, så i 1877 sto nederste del av Zik-Zakken ferdig. Stien må ha vært populær, for den skapte marked for en bruspaviljong ved foten av stien. Den videre utviklingen av stier og plantefelt ble drevet fram av den selvbestaltete Komiteen for Bragernæsaasens Forskjønnelse.

I 1888 ble Drammen og Oplands Turistforening stiftet. Foreningen ga umiddelbart ut dr. Yngvar Nielsens Reisehaandbog over Buskeruds Amt. Den inneholdt turbeskrivelser fra hele fylket, og Drammensmarka hadde et fyldig kapittel. Foreninga merket stier, satte opp benker og bygde turisthytter, så folk lett kunne bruke marka.


Åspaviljongen. Postkort 1903.

Til naturen
Mens åsen ble utviklet til en naturperle, ble Drammen modernisert. Dampsagene kom med nye arbeidere, nye industribygg og hvinenede sagblad, jernbanen begynte å skrangle seg gjennom byen, dampskipene pustet seg innover fjorden, og etter den store brannen reiste murbyggene seg i sentrum. Nye tider og nye lyder kom til byen.

Samme år som Turistforeningen ble stiftet, var Thorleif Bache på bjørnejakt. Han fortalte om turen i boka Bi-Jagten. I forordet skrev han bla a: "Lysten til å være derude i den storslagne Natur langt fra Civilisationens Larm og Staak, dens Kommunikationer med Støi og Braak …" og i fortellingen Laxajuv: ”Heroppe … krymper ens eget indbildte Storhed ind, her føler man seg mer lig med det man igrund er, et lidet gryn i hele den mægtige Tilværelse.” Ute i naturen fikk Thorleif Bache et roligere blikk på hverdagens kamper, skrev han.

Drammensere flest kunne oppleve like sterk og intens nærhet til naturen på Villåsen eller på Skimten, som Thorleif Bache opplevde ved Laxajuv.

I 1974 la Åskomiteen ned seg selv og overførte alle aktiva til kommunen.