Dette er en forkortet utgave av en artikkel i boka DRAMMEN by i utvikling gjennom 400 år (Brakar forlag, 2010). I boka finner du hele artikkelen, litteraturhenvisninger, noter og ikke minst flere illustrasjoner til temaet.

Elva var byens viktigste ferdselsåre og la forutsetninger for hvordan byen tok form. Handelsborgerne reiste sine hus langs ei hovedgate parallelt med elva. Borgere som ikke drev importhandel, nøyde seg med ei tomt i ei av bakgatene. Bebyggelsen som ble reist, var skreddersydd til byborgernes bruk, ett hus for hvert formål. Et større handelsanlegg kunne bestå av 10-15 bygninger og utgjøre et helt lite samfunn.

På nedsiden av gata, ned mot elva, lå sjøboder og kramboder. Stabler med trelast ble lagret på åpne plasser mellom bodene, men også på trelasttomtene på Brakerøya, på Landfalløya, på Grønland og i Strømsfjerdingen. På oppsiden av gata lå bygårdens hovedbygning i halvannen eller to etasjer med forretningslokale, kontor og bolig, og rundt gårdstunet lå bryggerhus med bakerovn, vognskjul, matbu, vedbu og hus for tjenestefolk. Et lite portrom førte inn til et nytt gårdstun lenger bak mot løkka. Til denne bakgården lå hus knyttet til bygårdens naturalhusholdning – fjøs, stall, låve og do.

Nå var det ikke alle som drev så stort at de hadde behov for eller råd til et totunsanlegg. Høkere og mange håndverkere satte opp mindre anlegg med hovedbygning i halvannen etasje og bare ett gårdsrom. Disse finner vi gjerne i bakgatene. Et typisk høkerområde var Schultz gate på Strømsø. Her lå også rene bolighus med uthus for den som hadde råd til å eie sin egen bolig.

Byhuset
Større forretningsgårder lå til byens hovedgate – på hver side av elva. De var en videreutvikling av sagatidens laftede sove- og oppholdshus med lagerfunksjoner i første etasje og rom for folk i overetasjen. Trappeforbindelsen til overetasjen lå utenfor tømmerkjernen og førte opp til en svalgang som fungerte som utvendig ”korridor” og hadde dør inn til hvert rom. Vi kaller hustypen for et svalgangshus.


Elstergården - Rekonstruksjon Jo. Sellæg

Mindre gårder hadde gjerne to rom i hver etasje, de større hadde tre rom som lå etter hverandre med vindu mot gata og dør mot svalgangen og tunet. For enden av svalgangen i annen etasje gikk det trapp ned til gårdsrommet. For å utnytte arealet forlenget man ofte overetasjen ut over porten for innkjøring fra gata og inn i vogngården. Dermed fikk man et portrom som er ett av flere kjennetegn på byhuset.

De aller fleste bygninger i halvannen og to etasjer ble reist med utkraget overetasje mot gata. Bjelkene i etasjeskillet ble trukket gjennom veggen for å kunne bære en langvegg som ligger en stokkbredde lenger ut enn den i første etasje. Veggspranget er stort sett forbeholdt gatefasaden, men hjørnebygninger kunne ha denne løsningen mot begge gater.

Et annet fremtredende fasadeelement var karnappet. Dette var et lite utbygg mot gata, vanligvis i to etasjer. Det ga oversikt over trafikken i gata og hadde selvfølgelig sitt forbilde i Mellom-Europa. Der hadde de langt dypere bygninger, og da ble karnappet en mulighet til å få større lysflate og bedre dagslysforhold innover i huset. Få karnapper har overlevd fram til vår tid.

Byhus fra 1600-tallet er i dag en sjeldenhet i norske byer. De fleste som er bevart, er sterkt ombygd, og det er derfor vanskelig å vinne forståelse for at dette er en viktig del av vår kulturarv. Drammen er trolig byen som har flest trehus bevart fra denne perioden, men dessverre foreligger det ingen strategi for hvordan man best kan ivareta disse sjeldne bygningene. Til tross for en uttalt vilje til bevaring har flere hus gått tapt de siste 20 årene.