Dette er en forkortet utgave av en artikkel i boka DRAMMEN by i utvikling gjennom 400 år (Brakar forlag, 2010). I boka finner du hele artikkelen, litteraturhenvisninger, noter og ikke minst flere illustrasjoner til temaet.

Bybebyggelsen i Drammen besto i 1660-årene av et mylder av småhus, en rekke større handelsgårder langs hovedgata på hver side – og ett murhus. Murhuset var så stort at det kunne forsvare betegnelsen palé. Willum Mechlenburgs staselige bolig var bygd etter de siste impulser fra Mellom-Europa og hadde en eleganse og tyngde som ga beskjed om at huset tilhørte stedets ledende borger.

Mechlenburgs bygård lå til Storgata på Bragernes, i øvre ende av det som i dag er Parken. Bygningen var oppført av gul hollandsk teglstein og må ha skapt oppsikt da den sto ferdig i 1657. Bygningsmassen var fordelt på to parallelle fløyer med høybarokke trappegavler mot gata, og mellom disse et tilbaketrukket midtparti. Hele anlegget var bygd på tre store kjellere som løftet bygningens første etasje godt over gateplanet. En forseggjort marmortrapp førte opp til hovedinngangen midt på fasaden.

Interiøret sto ikke tilbake for den imponerende fasaden. Hoveddøra førte inn til en forhall, trolig over to etasjer, etter tysk eller hollandsk forbilde. Her gikk det trapper til rommene i begge etasjer i fløyene. Hovedetasjen i vestfløya besto av et eneste rom, en stor festsal. Kjøkkenet og mer private rom var samlet i østfløya. Her lå også husets dagligstue med kostbare tapeter med landskapsmotiver. Himlingen hadde kraftfull stukkdekor av samme kvalitet som man bare fant maken til i Christiania. På europeisk vis var overetasjen lavere enn hovedetasjen, og her var det innredet til soverom og rom for tjenerskapet.

Byggherren
Byggherren, Willum Mechlenburg (1615-1677), var på denne tiden den mest velstående borger på Bragernes. For ham var bygningen en anledning til å vise sin rikdom og posisjon. Vi kjenner ham også som en mann som hadde stor forkjærlighet for datidens overdrevne bruk av pompøse titler, og som ikke lot anledningen gå fra seg til å be Kongen om hjelp for å tilfredsstille sin forfengelighet. Bakgrunnen for Mechlenburgs formue lå i et lønnsomt ekteskap med Isabella de Bryere fra Antwerpen, men også at han var blitt godt honorert i sin tjeneste i sivile og militære kommisjoner på vegne av hele tre konger.


Mechlenburggården - Rekonstruert av Per Pihl

Den danskfødte forretningsmannen var sønn av borgermesteren i Haderslev. Etter utnevnelsen til krigskommisær for Sør-Norge bosatte han seg i Drammen, bygde standsmessig og deltok i næringslivet. Sammen med vennen Daniel Knoff startet han skipsbygging på Tangen, og han investerte i både trelast og shipping. Mechlenburg var også med blant borgerrepresentantene som i 1662 forhandlet om kjøpstadsrettigheter for Drammen, men uten å gjøre seg spesielt bemerket i forhandlingene.

Fra residens til hotell
Etter Mechlenburgs død i 1677 ble eiendommen kjøpt av husvennen, stattholder Ulrik Frederik Gyldenløve, som på den tid var en betydelig grunneier i Drammen. Han gjorde eiendommen til sin residens under sitt toårige opphold i byen 1678-79, og derfra styrte han landet på vegne av kongen. Etter to hektiske år med mye praktutfoldelse ble prakthuset overtatt av Mechlenburgs svigersønn, Mathias de Tonsberg.
Sagbrukseier Gabriel Smith kjøpte eiendommen i 1745 på auksjonen etter fru Tonsberg og gjorde huset til hovedsete for et av byens største handelshus. Etter ham gikk gården i arv gjennom tre generasjoner Smith og fikk naturlig nok navnet Smithegården. Elias Smith etablerte i 1820-årene det velrenommerte Hotel d’Angleterre i gården. Dessverre ble dette interessante anlegget fra byens pionertid ødelagt av bybrannen i 1866.