Dette er en forkortet utgave av en artikkel i boka DRAMMEN by i utvikling gjennom 400 år (Brakar forlag, 2010). I boka finner du hele artikkelen, litteraturhenvisninger, noter og ikke minst flere illustrasjoner til temaet.

I prinsippet var det lite som skilte Drammen omkring 1800 fra midt på 1700-tallet med hensyn til livsform, kultur, arbeidsliv eller utseende. Sett på avstand falt byen i de fleste observatørers smak. Grev Reventlow noterte på gjennomreise (1811) at Drammen fandt ieg ligesaa skjøn og skjønnere end før, og Husenes Maling ikke som i Christiania og Trondhjem, for Oliefarvenes Kostbarheds Skyld, udsat til bedre Tider.

Når vi iakttar byen gjennom prospektmaler Dahms lyse briller, det vil si hans mange sommerlige prospekter av Drammen, blir vi slått av stemningen av gullalder. Andre av hans motiver fanger opp nærbilder av områder og hus. I gode tider var det flere som levde opp enn som døde. Hovedsakelig besto bysamfunnets sosialgeografiske struktur relativt uendret, og den kom til å bestå slik ennå i mange tiår fremover.

De rike handelshusene utgjorde samfunnets sosiale og fysiske ryggrad, deres beboere utgjorde eliten. Offentlige funksjoner slik vi i dag er vant med fantes nesten ikke. Det meste av offentlige oppgaver ble skjøttet privat eller ivaretatt av fattigslige institusjoner grunnlagt ved private donasjoner, som bytingshuset, tollboden, fattigskoler, fattighus, kirkene og noen hus for brannsprøyter.

Enevoldsstatens ikke egentlig brutale, men likevel strenge regime, holdt samfunnsborgerne på plass i sine definerte klasser. Sensur hersket i rikene. Kirken, bysamfunnet, de sosiale kategoriene, laugene, familiene, husholdningene, holdt alle i ørene. Svært mange av beboerne var tjenestefolk. Bygrunnens fastlåste eiendomsstruktur var en stabiliserende faktor som garanterte for kontinuiteten. Grensene stabiliserte bylandskapet, sikret kontinuitet i gateløp, bebyggelse, løkker, tråkk og beitelandskap. Selv etter branner besto tomtegrensene sammen med kjellere og brolagte gårdsrom, og bygårdene ble gjenoppbygd omtrent som tidligere.


Hofgaard-pokalen.

Tradisjonelle hus
Den norske borgerstanden foretrakk tømmerbygninger. Det skjedde en gradvis omforming av eksisterende bygninger ut fra kontinuerlig bruk og eksisterende mønster. Samfunnet var konservativt, og vi finner bygningskropper i dag som er fra første del av 1600-tallet bygget inn i nyere hus. Hus av forskjellig alder ble ofte skjøtt sammen under ett tak, i sitt ytre ordnet til regelmessighet – eller uregelmessighet – bak en ”skorpe” av moderne utseende som signaliserte at husets eier fulgte med i tiden og moten.

Men 1700-tallet introduserte også bemerkelsesverdige nyheter; nye hus fikk rommelige interiører, og det ble anlagt promenadeveier og haver til forlystelse og rekreasjon. I de store bodde husstander med tallrikt hushold og tjenestefolk. Bygningene ble symbolske størrelser for familiene og slektene som hørte til her. Elvebreddene og sjøkanten var byens lunger. Det meste av økonomisk virksomhet var tilknyttet sjøen og elva og forutsatte sjøveis befordring.

Sølvverkets store kornmagasin på Strømsø sto som et monument over vannveienes betydning. Slik sett var det mindre dramatisk at byen først i 1812 fikk bro over elva. Livet i disse gårdene var utvilsomt trangt, selv der det fantes rommelige stuer. Her var minimal separasjon mellom arbeidsplass og hjem, hva vi kaller privatsfæren; hjemmet var arbeidsplass, og arbeidsplassen var ens hjem. På gatene møttes alle sosialgrupper. Langs gater og veier ut til omlandet forgikk forflytninger helst til fots, på hesterygg eller i vogn og kjerre.