Dette er en forkortet utgave av en artikkel i boka DRAMMEN by i utvikling gjennom 400 år (Brakar forlag, 2010). I boka finner du hele artikkelen, litteraturhenvisninger, noter og ikke minst flere illustrasjoner til temaet.

Sveitserstilen har fremfor alle andre bygningsstiler satt sitt preg på Drammen, men den fant sitt eget uttrykk i skjæringspunktet mellom mote og lokale byggebestemmelser. Halve byen ble gjenreist med lav trehusbebyggelse bygd over samme lest. Denne hustypen er ikke enestående for Drammen, men det var her den ble oppført i flere hundre eksemplarer, det ene hus til forveksling likt det andre. Vi kan kalle hustypen for ”Drammenshuset”.

Fra 1840-årene ble et stort antall norske arkitekter utdannet i Tyskland. Der ble de kjent med historismens gjendiktning av gamle stiler anvendt i moderne murarkitektur, men de møtte også en ny trearkitektur som var rik på dekor, og som egnet seg godt for norske trehus og norske forhold. Den fikk navnet sveitserstil etter forbildene i alpelandene.

Karakteristisk for sveitserstilen er store takutstikk, høye grunnmurer, verandaer, bislag og arker. Stilen fremhever gavler og konstruktive ledd, og den er rik på utskårne ornamenter og listverk. Her lå en mulighet til å utvikle en nasjonal trestil basert på moderne teknologi. Etter hvert som dampsager og høvlerier kunne masseprodusere smale, profilerte paneler og dekorativ pynt skåret på båndsag, ble stilen allemannseie.

Et viktig element ved stilen var nye krav til boligens standard. Stilen var svaret på de mange dårlige og usunne boliger. Nå skulle rommene være store, ha masse lys og plass til mye frisk luft. Derfor ble husene bygd med stor takhøyde. Grunnmurene var høye, slik at boligen kom opp fra den fuktige bakken, og store takutstikk beskyttet veggene mot regn. For første gang fikk vi verandaer og balkonger for folk flest.


Sundgata. Foto: Jo. Sellæg arkiv.

I Drammen gjorde sveitserstilen entré rundt midten av 1800-tallet. Arkitekt Wilhelm Hansteins utforming av Fløia og Frydenhaug i 1847 dannet opptakten. Likevel er det først etter bybrannene i 1866 og 1870 at vi får en omfattende nybygging i sveitserstil, men da i en enklere og mer klassisk form. Sveitserstilen beholdt sin popularitet i byen til litt inn i 1920-årene og ble derfor en stil å regne med i over 60 år.

Drammenshuset
Etter bybrannene fikk Drammen strenge byggebestemmelser som satte grenser for utformingen. Resultatet ble en hustypen basert på senempirens store toetasjes forretningsgårder med høye korsvinduer, stor takhøyde og et bredt gesimsbånd med loftsvinduer. Bestemmelser om begrenset gesimshøyde reduserte dette huset til halvannen etasje, men fortsatt med senempirens knappe takutstikk og et hus blottet for verandaer og bislag. Hjørnegårder hadde avkuttet hjørne med valmtak, slik kravet var i bygningsloven av 1845.

Sveitserstilens påvirkning ble vanligvis begrenset til små løvsagblonder i kombinasjon med vindusbrett og horisontale bånd. Med årene kom det også til bislag med blonder og farget eller mønstret glass, men i første omgang ble disse husene reist i all enkelhet. Det var dette huset drammenserne bygde i hundretall.

Konseptet ga rom for ulik utforming og detaljering. To håndverkere kunne spleise på ei tomt og bygge et vertikalt delt hus på deling. Våningshuset ble utformet som ett hus mot gata, men var delt på midten. Den mer velhavende byggherre fant også sitt uttrykk innenfor uniformeringens begrensninger. Han kunne øke husbredden slik at rommene i loftsetasjen fikk bedre kvalitet. Han kunne også koste på korsvinduer uten sprosser eller annen kunstferdig oppdeling. Det var selvfølgelig også fritt fram for mer elegante gesimsbånd med utskårne mønstre og finurlige båndsagarbeider.

Drammenshuset var i sannhet noe for enhver smak og lommebok.