Dette er en forkortet utgave av en artikkel i boka DRAMMEN by i utvikling gjennom 400 år (Brakar forlag, 2010). I boka finner du hele artikkelen, litteraturhenvisninger, noter og ikke minst flere illustrasjoner til temaet.

Kvikkleire er en av Drammens spesialiteter. Eksperter fra hele verden har søkt til byen for å sette seg inn i de ekstremt spennende grunnforholdene. Husbyggere har nok heller sett på byggegrunnen som utfordrende og kostnadskrevende. Ingen annen by har spilt en så sentral rolle i Norges Geotekniske Institutts historie som nettopp Drammen, ikke minst fordi instituttet har betraktet byen som sitt feltlaboratorium. Men problemene med leira i Drammen er en gammel historie. Vi kjenner til elvebrudd med faste mellomrom siden 1735, men problemet er trolig eldre.

På strekningen mellom Bragernes Torg og Øvre Sund lå sjøbodene tett, og det fikk derfor store konsekvenser når grunnen ga etter og raste ut i elva. I 1836 raste 125 meter av elvebredden rett ned for Dronninggata ut i dypet. Raset trakk med seg fem sjøbuer, og to mennesker mistet livet. For å hindre nye utglidninger ble det satt opp peler og faskiner - bjerkeris eller granbusker lagt i lag på elvebunnen og dekket med stein. Samtidig ble nye sjøbuer trukket tilbake fra elvekanten. Selv ikke disse tiltakene hindret nye elvebrudd i årene som fulgte.

Bakgrunnen for de elendige grunnforholdene går 10 000 år tilbake, den gang havet sto inn over dalen, opp til 200 meter over dagens havnivå. Leire ble avsatt på havbunnen i områder som nå er en del av byens bebygde dalsider. Landhevingen førte til at havbunnen ble fast land, men så seint som på 1800-tallet hører vi om sumpete og fuktige landområder på begge sider av elva. Området der Parken ligger gikk under navnet ”den store myr”, og området Grønland fikk navnet sitt fordi det lenge lå ubebygd.


Elvebrudd Parken 1895-97. Foto: C.G. Rude - Jo. Sellæg arkiv

Nå består ikke dalbunnen bare av leire. Morenene ved Øvre Sund, ved Pukerud og ved Ryggkollen er lagt opp av isbreer, og deretter har elva brutt igjennom og spredde grusmassene ut over elvebunnen – ikke minst på Strømsø, Holmen og Tangenbanken. I enkelte områder – som på Brakerøya og Holmen – finner vi også opptil 10 meter tykke lag med flisblandet sand eller leire etter flere hundre års bearbeiding av trelast på bordtomtene.

Stadige elvebrudd
Drammenserne har gjennom flere hundre år kapret nytt land på elvas bekostning. Peling og utfylling har gjort elva smalere og trangere, og dermed har den fått større fart. Det har økt belastningen på elvesidene, spesielt i yttersvinger – som området mellom Gamle Kirkeplass og Øvre Sund. Her har det gått ras med jevne mellomrom helt fram til 1955. Området utenfor Parken er ikke bare spesielt utsatt på grunn av strømmen i elva, men også fordi det her er artesisk vann. Dette er vann som følger åssiden ned til gruslagene under leira. Når vannet kommer under trykk, presses det opp gjennom leira og bløyter den opp.

Det siste store raset utenfor Parken gikk over to år i 1895-97 og etterlot et dypt sår i Lilleparken. Det meste ble fylt igjen, men vi kan fortsatt se en innhuk i kaikanten der den populære uterestauranten ”Friluften” seinere lå. I dag er området brufeste for Ypsilon. Det har også gått enkelte ras i andre områder, som på Grønland, utenfor Schwenckegata, ved Tjømekrana og på Glassverket.

I nyere tid er det gjennomført omfattende sikringsarbeider i elva, bl.a. ble det i 1976 og 1981 lagt steinfyllinger mellom bybrua og Øvre Sund. Sprengstein fra veitunellene i Strømsåsen og Bragernesåsen er også benyttet til å forsterke elvesidene. Men for mange vil Drammen fortsatt være en spennende by – under overflaten.