Dette er en forkortet utgave av en artikkel i boka DRAMMEN by i utvikling gjennom 400 år (Brakar forlag, 2010). I boka finner du hele artikkelen, litteraturhenvisninger, noter og ikke minst flere illustrasjoner til temaet.

Kapteinen hadde sitt livs sjanse til å skape et bysamfunn. Han sto på Konnerudkollen og så ut over den sørvendte lia på hver side av Verkenselva. Her skulle han anlegge et bergverk og et helt samfunn av bergverksfolk og deres familier. Johan Cicignon var nok ganske bevisst sitt ansvar som planlegger, men han tenkte neppe på at han ville bli den første i landet til å utforme en ”reguleringsplan” for spredt bosetting.

Johan Friderich Cicignon (1700-1765) var drivkraften bak bergverket som skulle anlegges på Konnerud. I en alder av snaut 30 år var det han som bestemte hvor de forskjellige innretninger skulle være, hvor man måtte bygge dammer og vannrenner, hvor veier skulle bygges og hus reises. Offiseren som hadde satt seg selv i rollen som planlegger av konnerudsamfunnet, var barnebarn av generalmajor og arkitekt Johan Caspar Cicignon, som skapte Trondheims byplan i 1681 og året etter utformet byplanen for Kongsvinger.

Cicignons plan
Vi har ikke noe gammelt kart etter Cicignons planlegging, men vi har dagens Konnerud hvor sporene av det eldste samfunnet er godt synlig i veier og i enkelte bevarte hus. Og ikke minst har vi Flecks kart fra 1741 over bydelen og verket. Det er det eldste detaljkart vi har fra Drammen, og det viser hvor langt utbyggingen av konnerudsamfunnet var kommet på den tid, vel ti år etter at verket ble etablert. De fleste av bedriftens innretninger var da på plass, og vi må tro at oppbyggingen var blitt gjennomført etter de opprinnelige planer.


Sprengsrud. Foto: Jo. Sellæg

Det var tre forhold som ble avgjørende for hvordan Cicignon skulle utforme sin plan. Han måtte forholde seg til vassdraget, gruvene og arbeiderne. Selve verket med pukkverk, smeltehytte og andre tekniske innretninger hadde behov for vannkraft og måtte ligge langs vassdraget. Da var det naturlig at dette området ble verkets sentrum og bosted for verkets ledelse og funksjonærer.

Hovedgruven på Kollen, den ga seg selv. Det var derimot ingen selvfølge at verkets arbeidere skulle spille en rolle i planleggingen, men det skulle vise seg å være et fornuftig valg. For å sikre grunn til verket hadde selskapet innløst gårdene Konnerud, Gomperud, Eikholt, Eskerud, Grinderud, Stubberud og Svarterud og stykket disse opp til løkker for arbeiderne.

Veiene
Kommunikasjoner er viktig i en reguleringsplan. Veiene måtte ta utgangspunkt i bedriftens sentrum ved Verksveien og nederst i Dalenveien. Derfra anla Cicignon en vei ned til Svensedammen for å kunne betjene anleggene langs vassdraget. En annen vei måtte knytte forbindelse mellom pukkverk og smeltehytte i sentrum og gruvene oppe under Kollen. Denne veien skulle brukes til malmtransport og måtte derfor stikkes ut med et jevnt fall slik at hestene ikke skulle streve unødig med å trekke de tunge malmsledene.

Denne malmveien ville bli sterkt belastet i vår- og høstbløyta, og den var lite egnet for alminnelig ferdsel. Veien lå også ugreit til for de mange bergmennene som bodde på småbrukene lenger nord. Derfor la han en parallell vei gjennom parsellene over Gomperudhøyda og ned til verkets hjerte. Den siste veien ut fra sentrum ble en avstikker østover for å knytte forbindelse med småbrukene i området og til havna på Strømsø.

Dermed hadde Cicignon skapt landets første reguleringsplan for et spredtbebygd, urbant område. En ny by i sunne omgivelser og med jordbruk som støttenæring var helt i pakt med den engelske hagebybevegelsen, som slo igjennom 170 år seinere. Når verket sto stille i lengre perioder, og etter at driften ble innstilt, ble småbrukene redningen for de mange som hadde satset på en fremtid og et utkomme på Konnerud.