Dette er en forkortet utgave av en artikkel i boka DRAMMEN by i utvikling gjennom 400 år (Brakar forlag, 2010). I boka finner du hele artikkelen, litteraturhenvisninger, noter og ikke minst flere illustrasjoner til temaet.

Ved inngangen til 1700-tallet er Drammens pionertid avløst av et veletablert og bedre organisert bysamfunn. De større bygårdene skal ikke lenger bare dekke funksjonelle krav, men inngår også i byggherrens bestrebelser på å profilere sin virksomhet. Byborgernes hus skal avspeile kontakten med Europa og samtidig bidra til å markere posisjon og styrke i lokalsamfunnet.

Drammens handel med England og Nederland satte på mange områder sitt preg på byen. Drammenserne hentet ikke bare hjem varer fra disse to landene, men fikk også med seg nye tanker og ideer. Impulser fanget opp på utenlandsturer ble omsatt i handling når kjøpmennene kom hjem. De hadde nødvendig økonomi til å innrette sine hus etter tidens mote, og de hadde mer enn de fleste andre behov for å demonstrere sin modernitet og solide økonomi.

Farge på byen
Gjennom første halvdel av 1700-tallet forandrer Drammen farge. Vi forlater den rødmalte byen der de fleste hus står uten panel, med engelskrøde laftevegger og svarte laftehoder som deler inn fasaden i et fattigslig forsøk på å imitere pilastre. Panelene som nå kler fasadene, blir mange steder malt i den gamle husfargen, men stadig flere tar seg råd til andre farger. Jordfarger er dominerende, med lyse og mørkere okerfarger, brent og rå umbra, gråfarger og den rødfiolette dodenkopf . Mot slutten av perioden kommer lysere farger, lyse gråfarger, brukket hvit og frisk blå.

Det skjer også en god del med utformingen av huset på 1700-tallet. Vi får en sterkere betoning av symmetri der inngangen flyttes til midt på fasaden og markeres gjennom praktfulle portaler som ikke levner noen tvil om hvor man skal henvende seg. Vinduene blir plassert symmetrisk i akser på hver side av inngangspartiet, og over det hele legges et høyt og helvalmet tak. Taket kranses av en kraftig gesims som formidler overgangen fra vegg- til takflate. På de fineste husene er panelet nå slett for å illudere en pusset vegg, og over laftehodene utformes laftekassene som pilastre med baser som hviler på grunnmuren, og med kapitéler under gesimsen. Pilastrene gir inntrykk av å bære gesimsen og det store taket.


Tollbugata 1920-årene. Foto: Thue - Jo. Sellæg arkiv

Symmetrien fortsetter inn i huset. Vi kommer inn i en midtgang som vanligvis går gjennom huset og har tofløyede dører i hver ende mot henholdsvis gate og gårdsrom. Større hus er nå blitt bredere, og det er blitt plass til to rom i bredden. Rommene ligger parvis på hver side av midtgangen. I enkelte hus er to eller flere rom erstattet av en sal. Salen er gjerne lagt til overetasjen hvor det er lettere å stive av de lange bjelkespennene som bærer himlingen i rommet. Svalgangen er nå borte, og trappen er flyttet inn i midtgangen. Finere hus har også en mindre trapp for tjenerskapet.

I bakgata
I kontrast til dette finner vi fortsatt fattigslige hus i byens bakgater. Her er forandringene langt wfærre. Husene har kanskje fått tre rom, ofte ved bare å dele det gamle koverommet i to mindre. Det gir mulighet for å underbringe flere eller leie ut for å skaffe litt inntekt. Noen hus får kanskje panel ute og inne, men ellers er det lite å se til den overdådige luksus som kan påvises hos byens overklasse. Vi ser nok en større bruk av farger, men da oftest som smittende limfarge rett på tømmeret.

Selv om det var store materielle forskjeller mellom bebyggelsen i storgata og bakgata, kan vi registrere at kvalitet nødvendigvis ikke er et økonomisk spørsmål, men er basert på personlige preferanser og vilje til å gjennomføre.