Dette er en forkortet utgave av en artikkel i boka DRAMMEN by i utvikling gjennom 400 år (Brakar forlag, 2010). I boka finner du hele artikkelen, litteraturhenvisninger, noter og ikke minst flere illustrasjoner til temaet.

Byutvikling hadde gjennom mange tiår vært synonymt med sanering. En moderne og vakker by var en planlagt by hvor gammel og ”uhensiktsmessig” bebyggelse ble avløst av praktiske hus etter tidens smak. I 1970-årene begynte noen få å ta til orde for at enkeltbygg og bydeler måtte bevares. I dag er behovet for å ta vare på vår fortid forankret i kommuneledelsen, hos et flertall utbyggere og blant de fleste drammensere.

Fredning
En del utvalgte, nasjonale kulturminner er fredet. For Drammens del består utvalget av en håndfull bygårder i Tollbugata og de best bevarte lystgårdene rundt byen. Dette utvalget på 10 hus og anlegg ble fredet i 1923 og utgjør fortsatt hovedstammen av nasjonalt vernede bygninger innen kommunens grenser. Med årene er det kommet til tre adresser, og et anlegg er under fredning, mens to er strøket. Selv om enkelte anlegg består av mer enn ett hus, så utgjør de fredete husene i Drammen en liten og eksklusiv gruppe.

Bygningssjef Johs. Hall Lillebøe reiste omkring 1946 spørsmålet om å frede Tollbugata fra Ryddinggangen til Mads Wiels Plass. Det ble ikke flertall for områdevernet og dermed glapp Drammens mulighet til å få bevart en unik og sammenhengende rekke med store bygårder der halvparten av husene var eldre enn Bryggen i Bergen.

I 1966 åpnet en ny bygningslov for å kunne bevare områder med eldre bebyggelse gjennom regulering. Byplanrådet grep straks muligheten og foreslo at området fra Gyldenløves Plass til Bromannsgangen ble regulert til bevaring. Men teknisk rådmann var lunken og fikk formannskapet med på at det for tiden ikke ansees aktuelt å regulere noe av bebyggelsen langs Tollbugata til offentlig bebyggelse (museum).

Kommunalt vern hadde spilt fallitt og det var ingen frivillige krefter på banen. I 1974 inviterte Drammen Arkitektforening formannskapet, byplanrådet, museet og Fortidsminneforeningen til debatt om bygningsvern. I Arkitekturvernåret 1975 gikk de frivillige kreftene gikk sammen om å sette vernespørsmålet på dagsorden, og etter hvert ble Fortidsminneforeningen en viktig stemme i vernedebatten – gjennom utstillinger, foredrag og ved å reise debatt og gi innspill i konkrete saker. Foreningen reddet også den unike Elstergården fra å bli knust i 1984, men fikk ikke hjelp til ny plassering et passende bymiljø.


Biblioteket. Foto: Christian Skau

Kommunal verneliste
Mot slutten av 1970-årene hadde vernetanken for alvor fått fotfeste i kommunal forvaltning. Nedre del av Konggata ble, som første område, regulert til bevaring i 1987. Byen manglet likevel en oversikt over sine kulturminner. Fylkesmannens miljøvernavdeling gjennomførte i 1987-89 en omfattende registrering av elva og elvebreddene som grunnlag for ”Kommunedelplan Drammenselva”, og her ble også kulturminnene kartlagt – både enkelthus og miljøer.

Bebyggelsen i sentrum mellom Øvre Sund og Sletta, og mellom Sundhaugen og Rundtom fikk sin bevaringsliste og sine miljøområder i 1993. Disse kulturminnene ble i en oppdatert utgave lagt inn som tema i Sentrumsplanen i 2006. Seinere er det utarbeidet tilsvarende kulturminnevurderinger for Gulskogen og Konnerud.

I nyere tid har Riksantikvaren pekt ut deler av Hans Hansens vei, Tollbugata og Øvre Storgate til kulturmiljøer av nasjonal betydning, og kommunen har også lagt større vekt på å verne kulturmiljøer. Men fortsatt er både miljøer og enkelthus i Drammen avhengig av engasjement og velvilje. Med våre dagers økende bystolthet er det håp om en større forståelse for at det historiske Drammen må ivaretas.