Dette er en forkortet utgave av en artikkel i boka DRAMMEN by i utvikling gjennom 400 år (Brakar forlag, 2010). I boka finner du hele artikkelen, litteraturhenvisninger, noter og ikke minst flere illustrasjoner til temaet.

Trelasteksporten brakte byborgerne ut i den store verden og i kontakt med nye idéer og motestrømninger i Europa. På veien hjem tok de med seg kostbare tekstiler, porselen, krydder, tobakk og møbler. De rikeste benyttet anledningen til å demonstrere sin velstand ved å kjøpe siste nytt i hjemmeinnredning: en tapet. Blant innovatørene var trelasthandler Mads Wiel på Strømsø, som dermed skrev sitt navn inn i norsk historie. Hans tapet ble gjenoppdaget i 1997 og er omtalt som Norges eldste, trykte tapet.

På 1600-tallet var tapeter så kostbare at bare noen kunne se seg råd til å importere slik luksus. Derfor er det her i landet bare funnet noen få tapeter fra denne tiden. De eldste som er bevart, er to silketapeter fra 1640- og 1660-årene. En annen tapettype var malte lerretstapeter med dekor i form av figurer og landskapsscener på lerret av lin, hamp eller jute. Dekoren ble malt på et verksted i Europa før tapetet ble sendt på rull til Norge. Vi har eksempler på dette på Marienlyst.

Fra omkring 1730 begynte man å fremstille trykte lerretstapeter i Tyskland, Nederland og Belgia. Disse hadde et bakmønster som var malt med sjablon eller trykt i blokktrykk. I mønsteret var det åpne partier som ble dekorert for hånd.


Tapet fra 1600-tallet. Foto: Jo. Sellæg

En eldre og mer sjelden tapettype var velurtapetet. Det er et lerretstapet hvor mønsteret er sjablonert eller trykt med et rødt limstoff. Deretter er det drysset finhakket ull i limet. Ullen ble børstet slik at overflaten ble jevn. Noen ganger er det også drysset gullbronse i limet for å få overflaten til å glitre. Formålet med veluriseringen var å imitere vevde stoffer, som var dyreste interiørmote i Europa på den tid.

Velurtapetene fra Drammen
Velurtapeter er bare funnet noen få steder her i landet, og de to mest interessante er funnet i Drammen. Tapetet i Cappelengården er det eneste komplette velurtapet i landet, og ett av meget få i Europa. Tapetet har et mønster som er typisk for barokken med stiliserte blomsterranker og granatepler mot en mønstret nettbunn. Den indigoblåfargede veluren står i kontrast til tapetets sterkgule bunnfarge. Den nederste delen av tapetet er utformet som en brystning.

Tapetet er datert til slutten av 1600-tallet eller tidlig 1700-tallet og er antagelig produsert i Dordrecht i Nederland. Merkelig nok ble tapetet montert så seint som i 1718 da Peter Arbo bygget et tilbygg til sin store hovedbygning. Mye tyder på at husets sal ble skreddersydd til tapetets mål, slik at mønsteret gikk opp på både langvegger og kortvegger. Arbo hadde sannsynligvis fått tapetet av sin stefar, Mads Wiel. Som Strømsøs fremste borger hadde Wiel økonomi til å kjøpe det kostbare veggtrekket, og han hadde de nødvendige kontakter i Nederland.

Det er funnet deler av et tilsvarende tapet i Tordenskiolds gate 71. Dette tapetet hadde et annet og lettere mønster, men også her var det brystning i nedre del. Veluren var grønn og hadde antagelig innslag av gullbronse. Bunnfargen var imidlertid hvit, og i tillegg var det mindre felter i sterke røde, grønne og gule farger.

Huset hvor tapetet ble funnet, lå på hjørnet av Hesselbergs gate, like ved inngangen til Strømsø kirke. Verken beliggenheten til en tverrgate eller eiendommens størrelse tyder på at dette har vært en handelsgård. Likevel hadde huset høy standard og en meget moderne planløsning som tyder på at det var reist for en sentral person i bysamfunnet.