Dette er en forkortet utgave av en artikkel i boka DRAMMEN by i utvikling gjennom 400 år (Brakar forlag, 2010). I boka finner du hele artikkelen, litteraturhenvisninger, noter og ikke minst flere illustrasjoner til temaet.

Drammen fikk sitt kjente bybilde med Bragernes kirke flankert av brannstasjon og rådhus i årene 1866-71. Tre viktige, offentlige bygninger i rød teglstein for enden av et stort torg ble et identitetssymbol for Drammen og et synlig bevis på at byen var moderne og fremtidsrettet. Men tiden løp fra symbolet, og allerede i 1950-årene ble bybildet av mange betraktet som umoderne og bakstreversk. Skulle byen rive eller verne? Det spørsmålet skapte en strid som varte i over 20 år.

Bybildet ble planlagt etter bybrannen i 1866. Da rådhuset måtte utvides i 1930-årene, hadde den funksjonalistiske stilen fortrengt de klassiske formene, og nybygget ble dermed et markant brudd med fortiden og naboskapet. Det var resultat av en arkitektkonkurranse som forutsatte at både rådhus og brannstasjon skulle rives og erstattes med nye bygninger i sju etasjer. Forslaget gikk gjennom uten større debatt og den nye administrasjonsbygningen ble tatt i bruk i 1941.

Rive eller bevare
Etter krigen ble spørsmålet om utskifting av de gamle og dårlige tårnbygningene tatt opp igjen. Kommunen skrev ut en ny arkitektkonkurranse i 1956 om utformingen av fire kvartaler, to på hver side av Kirkegata. Deltakerne kunne velge å la de gamle bygningene stå side om side med nybygg på bakenforliggende tomter, eller fornye all bebyggelsen. Juryen, med ordfører og rådmann i spissen, gikk inn for fornyelse.

Dermed startet debatten. Det ble holdt folkemøter, og byens aviser hadde mange innlegg – for og imot riving. Byplanrådet gikk til sist inn for bevaring og fremholdt at de to tårnbygningene burde bli stående som verdifulle trekk i bybildet. Derimot gikk bystyrets flertall gikk inn for å rive. Stemningen i byen ble etter hvert amper. Floken kunne bare løses på en måte, ved folkeavstemming.


Bragernes torg ca. 1950.

I ukene før den store dagen steg den offentlige debatt til nye høyder. Temaet ble diskutert over hele byen og ble utgangspunkt for små og store aksjoner. Søndag 11/9-1966 gikk byens befolkning til urnene. Her ble 70 prosent av stemmene avgitt for bevaring, men malurten i begeret var at bare 30 prosent av de stemmeberettigede avga stemme. Bystyret trengte likevel to møter for å vedta bevaring. Først 9/3-1967 ble saken avgjort med knepent flertall: 37 stemmer for bevaring og 32 for riving.

Ny runde
Beslutningen var lite populær hos rådmannen, og en istandsetting av bygningene ble trenert. Først i langtidsbudsjettet 1974-78 ble det avsatt midler til restaurering. Ved rullering av langtidsbudsjettet året etter reiste administrasjonen tvil om det ville være lønnsomt å restaurere bygningene og ba om ny utredning. Da utredningen kom til formannskapet gikk et flertall på 11 inn for å rive rådhuset og bygge en kopi mens mindretall ønsket restaurering.

Dermed var sirkuset i gang på nytt. Deler av befolkningen følte seg sveket av de folkevalgte som ikke uten videre ville respektere borgernes mening. Riksantikvar Stephan Tschudi-Madsen befarte personlig begge tårnbygningene og anbefale bevaring. Drammensernes engasjement og Riksantikvarens anbefaling ble avgjørende. Da saken kom opp i bystyret 8/11-1977 stemte 39 representanter for bevaring mens 30 ønsket riving. Avgjørelsen skjedde etter en sterk og følelsesladet debatt.

Denne gang tok bystyret konsekvensen av sin beslutning. Restaureringsarbeidet kom i gang sommeren 1978, og rådhuset sto ferdig til byjubileet i 1986. Året etter ble kommunen tildelt Europa Nostras bevaringspris. Brannvakta ble solgt til UNI Storebrann og rehabilitert på en forbilledlig måte.