Dette er en forkortet utgave av en artikkel i boka DRAMMEN by i utvikling gjennom 400 år (Brakar forlag, 2010). I boka finner du hele artikkelen, litteraturhenvisninger, noter og ikke minst flere illustrasjoner til temaet.

Handels- og skippergårder lå som perler på en snor langs Tangens Storgate, klemt inn mellom den trange gata og fjellskrenten. Berget over de store bygårdene var kledd med små stuebygninger, tilfeldig spredd utover de nakne knausene. Her bodde sjøfolk og andre arbeidsfolk som hadde sett seg råd til å eie egen bolig.

Matros Lauritz Brandt sto med kjøpekontrakt i hånden og så utover bebyggelsen under ham. Her opp på Telthussletta – med vid utsikt over havn og by – ville han skape et hjem for seg og sin familie. De hadde tatt steget fra å bo til leie på et lite rom i bakbygningen hos arbeidsgiveren til å bli herre i eget hus. Nå kunne de koke og stelle i eget kjøkken mens de tidligere måtte dele grue og varme med to andre familier.

Huset på berget var ikke stort, men det var deres eget. Panelet var værslitt, men hadde fortsatt spor etter engelskrød slamfarge fra den gang det var nytt. Han tittet inn gjennom små vinduer med funklende glass og fikk øye på den store grua i stua. På baksiden lå to kover, hver med plass til et par sengeplasser. Dette skulle bli et godt hjem for den lille familien.

Hus på annen manns grunn
Matros Brandt kjøpte huset i Hollendersvingen utpå vinteren 1859, og her flyttet han inn til Mikkelsmesse med kona Alette og sønnen Carl på snaue fire år. Huset hadde han kjøpt av en seilmaker som ikke lenger klarte å betjene lånet sitt i Norges Bank.

Lauritz Brandt var blitt eier av et hus, men tomta eide han ikke. I likhet med alle de andre småhusene på berget lå også dette på gården Kobberviks grunn. Tomta var heller ikke stor, den omfattet bare selve grunnen under det lille huset – ca. 45 kvadratmeter. Ved Mikkelsmesse hvert år var det tid for å betale grunnleie til eieren på hovedgården. I Feght-familiens eiertid ble årsavgiften betalt punktlig. Det kunne Lauritz se av en kvitteringsbok han hadde overtatt, og hvor alle årlige innbetalinger siden 1839 var ført inn.


Kirkebakken 26. Foto: Jo. Sellæg

Nå var det Lauritz Brandts tur til å gå veien ned til hovedbølet, banke på, bli møtt av herskapet og avlegge 1 spesidaler og 24 skilling (seinere: 4 kroner og 80 øre). Men nå var det Andreas Solberg som var gårdens eier, en forstandig og forståelsesfull mann som kunne se gjennom fingrene med en litt for sen betaling. I enkelte år var det ikke rom for å avse midler til tomteleien, og det kunne gå flere år mellom hver gang leien ble betalt. Alle de små eiendommene som lå under Kobbervik, fortsatte å betale årlig grunnleie til langt utpå 1900-tallet. For Brandts hus i Hollendersvingen ble grunnen innløst for 120 kroner i 1945.

Trangbodd i eget hus
Det var ikke lett å underholde en familie på en lav sjømannslønn, og etter hvert var det fire munner som måtte mettes. Skulle familien Brandt klare sine forpliktelser, måtte den leie ut et rom. Lauritz, Alette, Carl og lille Alexander måtte dele hus med enkefru Else Jacobsdatter og hennes to voksne sønner, Petter og Henrik på 22 og 24 år. De to familiene hadde hvert sitt kammers og delte stuerommet hvor grua var midtpunkt. Med 7 personer på 45 kvm ble det trangt om saligheten, men fortsatt var familien Brandt herre i eget hus.

Huset i Hollendersvingen er et godt eksempel på hvordan vanlige folk bodde i Drammen på 1700- og 1800-tallet. Frie håndverkere, sjøfolk, rentenister og andre som hadde en liten slump penger, skaffet seg et lite hus i en av byens bakgater – i Kirkebakken, i Skomakergata, i Tordenskiolds gate, på Engen, i Bergstien eller et annet sted i byens randsone. Dette var byens tettest befolkede områder. Men beboerne hadde sin frihet, de kunne velge hvem de skulle bo sammen med. Vanlige arbeidsfolk måtte dele husrom med flere andre familier i en drengestue hos sin arbeidsgiver eller i en trangbodd leiegård hvor det støtt var fyll og spetakkel. Takke seg til å ha sitt eget hus.