Dette er en forkortet utgave av en artikkel i boka DRAMMEN by i utvikling gjennom 400 år (Brakar forlag, 2010). I boka finner du hele artikkelen, litteraturhenvisninger, noter og ikke minst flere illustrasjoner til temaet.

Den frodige Drammensdalen, med en av Nordens vakreste kjøpsteder, ble en ideell bakgrunn for en ny naturkultur. I opplysningstiden på 1700-tallet våknet interessen for naturen og utnyttelse av dens ressurser. Hager ble anlagt i tilknytning til bygårdene, og på avlsgårder i omegnen ble det reist landsteder og anlagt parker. I løpet av 150 år ble det etablert over 70 lystgårder i Drammens-området.

Byborgerne begynte på slutten av 1600-tallet å kjøpe opp gårdsbruk i byens omegn for å kunne produsere mat til egen husholdning. Mange bygårder fikk nytte- og prydhager som en naturlig del av gårdsanlegget, og det ble reist nye og elegante sommerboliger. Bygningene ble bevisst plassert i terrenget for å oppnå maksimal eksponering og utsikt. Eksteriørene gjenspeiler ofte påvirkning av utlandets puss- og steinarkitektur selv om trevirket fortsatt var enerådende som byggemateriale.

Byhus på landet
Utformingen av lystgårdsbebyggelsen varierte selvfølgelig etter byggherrens smak og økonomiske muligheter. De fleste var godt fornøyde med å få reist en enkel toetasjes bygning med 2-3 rom og kanskje en sal til bruk ved festlige anledninger. Andre benyttet anledningen til å markere sin økonomiske og sosiale posisjon gjennom byggeriet.

De enkleste lystgårdene skiller seg lite fra mellomstore våningshus i byen. Gjennom 1600- og 1700-tallet var svalgangshuset den mest brukte hustypen – også blant lystgårdene. Marienlyst og Stillesholmen er eksempler på denne hustypen. Fra midten av 1700-tallet finner vi hus med midtgang, en gjennomgående gang eller forstue med 1-2 rom i dybden på hver side. Gulskogen er et godt eksempel på et mindre anlegg av denne typen, mens Frydenlund og Smithestrøm viser typen i full utfoldelse. I annen etasje lå gjerne en stor sal som en viktig ramme om selskapslivet.

En annen karakteristisk hustype får vi omkring 1850 hvor det blir moderne å bygge toetasjes midtparti med enetasjes fløyer. Forbildet er Frydenlund som allerede kort etter 1770 fikk denne utformingen. Fra 1847 ble hus med toetasjes midtparti mote og gjennomført på bl.a. Frydenhaug, Mickely-Høvik, Nordre Danvik, Øren, Åskollen, Hotvet og Block-Berskaug.


Smithestrøm. Foto: Jo. Sellæg

Park og hage
Hagene på 1700-tallet var vanligvis utformet etter fransk landskapsstil som igjen var bygd på ideer fra den italienske hagekunsten. Typisk er den nære forbindelsen mellom hus og hage og aksialt oppbygde ganger og alleer. Blomsterhagen, eller parterrehagen, lå gjerne nærmest våningshuset og var bygd opp av bed i geometriske mønstre hvor blomster og nytteplanter ble rammet inn av små busker. Lysthus, små statuer, springvann og karpedammer bidro til detaljrikdommen. Gulskogen er det best bevarte lokale anlegget med elementer fra den franske hagen og regnes som et av de fineste i nasjonal sammenheng.

Fra slutten av 1700-tallet får vi friere utformede anlegg etter engelsk mønster. Gjennom en forsiktig bearbeiding av naturen søker man å skape en naturlig og malerisk park. Trær og busker, vannløp og dammer ble anlagt etter terrengets muligheter og uten krav til symmetri. Blomsterhagen ble avløst av grønne plener. Paviljonger, grotter, figurer og bruer er viktige elementer i den engelske landskapshagen. I dag finner vi fortsatt rester etter større engelske hager på Austad, Frydenhaug, Kobbervik, Frydenlund, Brandtenborg og selvfølgelig Fløia.