Dette er en forkortet utgave av en artikkel i boka DRAMMEN by i utvikling gjennom 400 år (Brakar forlag, 2010). I boka finner du hele artikkelen, litteraturhenvisninger, noter og ikke minst flere illustrasjoner til temaet.

Murbyen Drammen ble ikke slik planleggerne forestilte seg da de møttes mellom rykende brannruiner på Bragernes i 1866 for å skape et nytt, moderne bysentrum i asken. For sjelden førte kampen for murtvang frem i Norge, hvor tømmer og trelast var det billigste og mest hensiktsmessige byggemateriale. Murtvang lot seg heller ikke innføre i Drammen etter bybrannene. Planleggerne av det nye bysentrum satset på at prestisje, patriotisk rivalisering og langsiktig lønnsomhet skulle sikre et flertall nye murhus som var mer eksklusivt enn trehus.

Et problem var grunnforholdene på Bragernes: Med nye tunge murhus kunne bygrunnen rase ut, noe et ubebygd stabiliserende belte langs elvebredden skulle hindre. Resultatet ble et kompromiss: Det ble tillatt å bygge trehus opp til fem meters gesimshøyde. Så ville stigende tomtepriser og patriotisme, tenkte man, presse frem murbebyggelse i flere etasjer til erstatning for de provisoriske trehus som man måtte forvente ble reist umiddelbart etter brannen.

Slik hadde man tenkt i norske byer også 300 år tidligere. Men lette, panelte konstruksjoner gjorde det mulig å presse inn en loftsetasje og dermed oppnå en slags annen etasje ved vinduskarnapper ned til gulvet. Gatereguleringen medførte også at bebyggelse nå ble lagt ut i området som tidligere hadde vært forbeholdt løkker og eng, noe som minsket tomtepresset. Da dyreholdet i byen ble avviklet, fikk bygårdene spre seg over et større område enn tidligere, og utviklingen mot kostbare murhus lot derfor vente på seg. Fortsatt i dag preges store deler av byen av disse gårdene som noe misvisende kalles drammenshus - man finner slike hus i flere norske plankebyer.



En brannsikker by
Reguleringsmyndighetene henviste til brannvernhensyn og effektiv fremkommelighet. Selv utplanting av alleer ble begrunnet med at trerekker ville hindre gnistregn i å spre branner. Men bak disse uangripelige argumenter skulte det seg ambisjoner om å bygge et moderne europeisk bysentrum. Motivet var for byen å bli Midtpunktet for handel og omsætning.
Bare midt i bysentret omkring det gamle torget på Bragernes og i de nærmeste kvartalene ble det oppført monumentalbygg i mur. Noen av disse, kirken, børsen og teatret fikk betydelige dimensjoner. Men det nye rådhusets nærmeste nabo var lenge et lavt trehus. Den nye trebebyggelsen fikk lav status og har ført til at betydelige deler av denne bygningsmasse er revet.

Oversikten over bygningene som kom opp på Bragernes er en leksjon i den borgerlige sivilisasjonens selvforståelse og ambisjoner i 1800-årenes Drammen og Norge; her er kirke og børs – hånd i hånd, teater og katedral, og byggeprosjektene ble fullført nesten samtidig. Drammens nye kirke i nygotikk skjenket byens befolkning en historisk simulasjon blant romantiske trær.

Aksen fra kirken og nedover torget definerte byens nye sentrum. Rådhuset, som skjøt opp, sto ferdig alt i 1871. Drammens nye Børs ble et anlegg som overgikk hovedstadens og demonstrerte at landets viktigste handelsby i fremtiden var Drammen. Forsøkene på å overgå hovedstaden kom til uttrykk i Drammens teater. Handelslivet krevde forlystelser. Ute i verdens metropoler møttes borgerstanden i teatre og operaen, i restauranter, klubber, parker og festivitetslokaler. Arkitekt Langlets teater plantet et europeisk nybarokk teaterbygg i Drammen. Næringslivets forretningsgårder etablerte seg i kvartalene rundt torget. Først ute var kjøpmann og reder Antoni Capjon som med arvede midler hurtig investerte i en ny forretningsgård på Bragernes torg. Men ikke alt ble like flott. Omkring de nye murgårdene lå kvartaler av lave trehus.