Dette er en forkortet utgave av en artikkel i boka DRAMMEN by i utvikling gjennom 400 år (Brakar forlag, 2010). I boka finner du hele artikkelen, litteraturhenvisninger, noter og ikke minst flere illustrasjoner til temaet.

Drammensere er med rette stolte av fonden på Bragernes torg, med tårnbygningenes rundbuestil og den nygotiske Bragernes kirke. Dette er en gjennomført romantisk 1800-tallsfantasi om en forhistorie byen aldri har hatt, men som nå, nesten 150 år etter at dette ble bygget etter europeiske forbilder, har blitt en viktig del av vår og våre forfedres identitet gjennom flere generasjoner.

Det er slett ikke noen selvfølge at denne viktige delen av byen er bevart. På slutten av 1950-tallet startet en debatt om bevaring eller riving av tårnbygningene, en debatt som var med å vekke drammenserne for betydningen av bygningsvern. Vi lurte i ettertid av debatten på om de som ville rive og bygge nytt den gangen, var «helt gærne».

Debatten for 50 år siden var resultatet ev en stor konkurranse i 1956, om nytt rådhus og en sanering og nybygging av alle de fire kvartalene mellom Engene, Hauges gate og Bragernes kirke. Konkurransen var i to deler og arkitektene kunne enten la tårnbygningene stå, eller forutsette av de var revet. Men denne konkurransen ble foregrepet av en tilsvarende 20 år tidligere. Konkurransen i 1936 gjaldt først og fremst behovet for et nytt administrasjonsbygg og kino, men også den konkurransen omfattet regulering og nybygging av de fire kvartalene opp mot kirken. Hva kom så ut av de to konkurransene, bortsett fra at Tårnbygningene heldigvis ble reddet?

Administrasjonsbygget dannet opptakten
Det varige og positive resultatet var det nye administrasjonsbygget med kino, et flott funksjonalistisk bygg tegnet av Arne Pedersen og Reidar Lund, to toppnavn i norsk moderne arkitektur. Den flotte kinosalen, Kinopaleet eller senere Saga Kino, ble omgjort til flerkinosenter og brukes nå som kommunens kontorbygg og servicetorg, men som monumental bygning sentralt i bybildet, er det godt bevart. Til konkurransen i 1936 ble det sendt inn utkast av noen av tidenes ledende arkitekter, og størrelser som Blakstad og Munthe-Kaas, Bjarne Tøien, og Nicolai Beer var med.

Det man kan lære av å studere de innsendte ukast og de forskjellige planene til regulering av de fire kvartalene opp mot kirken, er noe om hvordan denne tidens arkitekter, byplanleggere og ledende politikere, tenkte. Både til konkurransen i 1936 og i 1956 var det flere usedvanlig flotte planer for de kvartalene som helt opp til ca. 1970 (med Bragernes Menighetshus) og tidlig 2000-tall (med Rådhushaven), var nokså shabby og byplanmessig rotete.


Repro H.C. Christoffersen. Jo. Sællegs arkiv.

I utkastet Centrum, fra den første konkurransen, var det tenkt en storstilt og sentral plassering av kunstgalleri, museum, bibliotek og vitenkapsinstitutt på hver side av Kirkegata. Dette viser at man den gang tilla kultur og kunnskap en så sentral plass i Drammens byliv at dens monumentale arenaer skulle ligge mellom politikk, politi og brannvesen på den ene siden og den kristne kirken på den annen. I konkurransen fra 1956 var kulturinstitusjonenes behov for nybygg en uttalt del av programmet.

Veldig mye av det som ble presentert i de to konkurransene er av en så løfterik karakter at vi antageligvis har gått glipp av noen førsteklasses moderne kulturbygg midt i byens sentrum. Det viser seg også av en del reaksjoner i pressen da debatten om riving av tårnbygningene raste som verst i 1962, at mange av byens opplyste borgere slett ikke likte den litt for historiserende stilen til tårnbygningene. De som den gang førte ordet viste derimot en stor forståelse for kvaliteten i moderne byggekunst og urban kvalitetsheving.

Så de var slett ikke noen rivningskåte «gærninger» den gangen, i hvert ikke så «gærne» at de gikk tungt inn for riving av tårnbygningene.