Dette er en forkortet utgave av en artikkel i boka DRAMMEN by i utvikling gjennom 400 år (Brakar forlag, 2010). I boka finner du hele artikkelen, litteraturhenvisninger, noter og ikke minst flere illustrasjoner til temaet.

Drammenselva skapte en by, men det fikk den svi for. Elva var knutepunktet, transportåre og bindeledd til verden. Elva fikk også jobben med å ta i mot og transportere alt utslipp fra byen, forurensing fra husstander og industri. Elvebreddene egnet seg ypperlig til industrireising, jernbane- og veianlegg. Slik levde drammenserne, på breddene av elva som var blitt et av de mest forurensede vassdrag i Norge, elva med Norges nest største vannføring. For å bøte på skadene fikk byen badebåt for å frakte drammenserne til litt mindre forurensede vannmasser, ved Holmen, Gilhusodden og Lahellholmen. Men fjorden nådde også sin smertegrense.

I 1972 ble bystyrets representanter enige om at nå måtte noe gjøres. Kloakkrammeplanen ble vedtatt. Muusøya rensanlegg ble satt i drift i 1978, men dette håndterte kun avløpsvannet fra 20 prosent av byens befolkning. Resten av kloakkrensingen ble utsatt, og fylkesmannens pålegg i 1976 ble utsatt med medhold i anke til Miljøverndepartementet. Nytt pålegg fra fylkesmannen i 1986 ble også forsøkt utsatt.

Miljøpakke
Men nå satte Miljøverndepartementet ved minister Sissel Rønbeck foten ned. Man avviste ikke bare Drammen kommunes anke om nok en utsettelse, det ville også bli dagbøter om ikke rensetiltak var gjennomført innen år 2000. Det ble laget et økonomisk spleiselag i form av en miljøpakke, og i samarbeid med staten ble kloakkrammeplanen gjennomført med glans. Arbeidene ble forsert, og i 1995, fem år før først planlagt, var Drammenselva friskmeldt.



Gjennomføringen av kloakkrammeplanen var det største miljøprosjektet i Drammens historie. Nær 500 millioner kroner (1987-kroner) ble investert. Gjennom Miljøpakke Drammen bidro staten med 35 prosent av kostnadene. De største kostnadene ligger skjult i bakken med 20 km avskjærende ledningsanlegg på begge sider av elva. De synlige tiltakene var ei ren elv, turveier og parker på elvebredden, 45 pumpehus rundt i byen og et nytt avløpsrenseanlegg på Solumstrand.

Drammen kommune gjennomførte kloakkrammeplanen ved hjelp av teknologi som skapte internasjonal oppsikt. Det ble presset 9 km med rør under byen i stedet for å grave opp gater. Kommunen satte også strengere krav til rensingen enn det staten krevde. Badevannskvalitet var målet, og folk skulle gis tilgang til elva. I 1995 var 90 prosent av alt forurensende avløp tatt hånd om. I ettertid har det vært arbeidet kontinuerlig for å oppnå en enda bedre og mer effektiv rensing, enda bedre badevannskvalitet og enda flere parker og turveier langs elva.

Oppgradering og økning av kapasiteten på Solumstrand renseanlegg er en av de siste store innvesteringene. Mens man i kloakkrammeplanen hadde fokus på elva, samarbeider nå statlige og kommunale myndigheter om tiltak for en enda renere fjord. Et forbedret renseanlegg på Solumstrand vil bidra til dette.

Elva tilbake til byen
På 1800-tallet var Drammensfjorden det eneste stedet i Norge man fanget dypvannsreker. Når det var is på fjorden, var det fangstsesong. Rekene fanget man på 30-50 favners dyp innenfor Svelvikstrømmen. Her var det friskt saltvann. Med industrialisering, befolkningsvekst og forurensning forsvant rekene. Om rekene vender tilbake til Drammensfjorden, vil dette være et av tegnene på at også rensingen av fjorden har vært vellykket.

Med kloakkrammeplanen på plass var et av grunnlagene for byens oppblomstring lagt.