Dette er en forkortet utgave av en artikkel i boka DRAMMEN by i utvikling gjennom 400 år (Brakar forlag, 2010). I boka finner du hele artikkelen, litteraturhenvisninger, noter og ikke minst flere illustrasjoner til temaet.

Gjennom 11 begivenhetsrike år ble det nedlagte sølvverket på Konnerud forvandlet til en levende industribedrift med spikerverk, teglverk, keramikkverksted, sagbruk, tjærebrenneri og en rekke gryn- og kornmøller. Virksomhetene sysselsatte 400 arbeidere og holdt liv i et industrisamfunn på over 1000 mennesker. Bak denne største arbeidsplassen i Drammens-området sto en kreativ og iherdig askeladd – Christen Hichman.

Da Jarlsberg-greven i 1770 ga opp driften av sølvverket, så det riktig mørkt ut for de mange som bodde på Konnerud og hadde sitt levebrød på verket. Men inn fra det ukjente kom en ung og energisk mann med ideer og pågangsmot. Christen Hichman var et ektefødt barn av opplysningstiden. På auksjonen etter verket kjøpte han vassdraget med vannfall, dammer, tilliggende eiendommer og noen bygninger for en billig penge.

Kjøpmann med visjoner
Christen Hichmann ble født i Skien i 1742, og han var i begynnelsen av tyveårene da han bosatte seg i Drammen. Han så muligheter i trelasthandelen på stedet og etablerte seg i 1767 som trelasthandler på Brakerøya. Senere bestyrte han et av byens største handelshus.

Christen Hichman var en sterk tilhenger tidens merkantilistiske politikk. Han var tydelig overbevist om at mange varer, hvis de ble produsert her i landet, ville utkonkurrere dyre importvarer både på pris og kvalitet. Verkenselva på Konnerud, med solide dammer og flere vannfall, egnet seg godt til etablering av ny industri. Mye tyder på at det lå en gjennomtenkt plan bak prosjektet Jarlsberg Værk, som Hichman selv navnsatte sitt foretak.


Forsynshammeren- rekonstruksjon P.J. Sagvolden - Konnerud Rotary Klubb.

Christen Hichman bosatte seg på Konnerud i 1780, tre år etter at han hadde fått tilslag på verket. Den 38 år gamle ungkaren flyttet inn på Gården, bergverkets direktørbolig, og herfra ledet han oppbyggingen av et omfattende industrisamfunn. Med stor iver og energi klarte han på få år å iverksette mange av sine ideer.

Langs Verkenselva bygde Hichman en gryn- og siktemølle, en sammalnings- og siktemølle, en masovn, en spikerfabrikk, en valkemølle, en spiker- og stangjernssmie, et keramikkverksted, et teglverk, et sagbruk og et tjærebrenneri. Alle disse fabrikkene ble innredet med den nyeste tilgjengelige teknologi. Den nye verkseierens viktigste forutsetninger var at han hadde stor teknisk kunnskap og at han var en betydelig praktiker. Hichmans evne til å fange opp og utnytte nye oppfinnelser gjorde en ham til landets fremste gründer. Det nye verket på Konnerud fikk stor nasjonal oppmerksomhet.

Den nye virksomheten ga arbeid til de mange som mistet levebrødet da grevens bergverk ble innstilt. På det meste var det ansatt nærmere 400 arbeidere. Mange var utenlandske fagarbeidere, mestere og svenner. Omkring 1787 hadde befolkningen igjen økt til godt over 1000, og Konnerud var blant landets større industrisamfunn.

Hichmans skjebne
Hichmans omfattende industrireisning var kapitalkrevende, og inntjeningen kunne på ingen måte følge takten i investeringene. Han fikk problemer med å betjene lån, og det ble iverksatt undersøkelser som avdekket at han ikke hadde kontroll på økonomien. Det ble tatt arrest i verket og bestemt at bedriften skulle selges på auksjon i juni 1788. Hichman døde for egen hånd i sitt hjem på Konnerud den 9. september 1789.

Masovnen var det siste og største av hans anlegg. Den var ferdig sommeren 1787 og ble ”blåst” (innviet) 4. juli. Allerede tre måneder senere ble driften stanset, antagelig fordi verket manglet trekull. Ovnen kom senere aldri i drift. Hadde Hichman lyktes med masovndrift og stangjernsproduksjon, ville verket kanskje hatt en fremtid.