Dette er en forkortet utgave av en artikkel i boka DRAMMEN by i utvikling gjennom 400 år (Brakar forlag, 2010). I boka finner du hele artikkelen, litteraturhenvisninger, noter og ikke minst flere illustrasjoner til temaet.

Ved midten av 1800-tallet hadde Drammen en sterk vekst i folketallet, ikke minst fordi mange fra bygdene strømmet til for å finne seg arbeid i den nye industrien. Folk bodde trangt og dårlig, noe som gikk ut over hygienen og førte til epidemier. Kommunen hadde ikke ressurser til å bøte på bolignøden, men takket være initiativrike privatpersoner ble noen hjulpet. Disse første filantropene i Drammen ble norske pionerer i sosial boligbygging.

Det er lite kjent at det var tre drammensere som startet den filantropiske boligbyggingen i Norge. Brødrene Hans og Niels Kiær og svogeren Andreas Solberg bygde og bekostet flere arbeiderboliger uten tanke på å tjene penger. Denne innsatsen fikk følge av flere andre bidrag til å avhjelpe den katastrofale bolignøden i byen.

Det store presset på boligmarkedet fikk prisene til å stige til nye høyder fordi økt etterspørsel ikke ble dekket av økt boligtilbud. Det tok tid før boligproduksjonen skjøt fart, og først i 1880-årene minket presset i markedet. Mange søkte bolig utenfor byen, og en rekke slumpregede forsteder grodde fram. Boligstandarden var gjennomgående lav mens arealutnyttelsen og botettheten kunne være meget høy. Det kunne bo opp mot fem personer på ett rom.

Drammen gikk foran
I England, hvor industrialiseringen startet tidligere enn hos oss, var boligforholdene spesielt dårlige. Dette ga grobunn for nye boligpolitiske ideer. Her oppsto de første filantropiske selskaper for bygging av arbeiderboliger. Filantropene var folk som av uegennyttig menneskekjærlighet prøvde å bedre medmenneskers kår. De første boligene ble reist i 1844 og innledet en ny sosial boligtrend.


Tollbugata 120. Foto: Andreas Nøkleby - Jo. Sellæg arkiv

Det er lite kjent at Drammen var først ute med å stifte et filantropisk boligselskap. Den 23/9-1850 utarbeidet brødrene Hans og Niels Kiær og svogeren Andreas Solberg statutter for ”Stiftelsen for Arbeiderboliger i Drammen”, og etableringen ble konfirmert ved kongelig resolusjon 15/1-1851. Som grunnkapital fikk stiftelsen en større eiendom i Tollbugata 120. Boligselskapet i Drammen skiller seg også fordelaktig ut ved sammenligning med tilsvarende selskaper i andre byer. Initiativtakerne skulle ikke ha utbytte, kapitalen var skjenket til formålet.

Et nett av arbeiderboliger
Det må tilføyes at grossererne Kiær, Kiær og Solberg var usedvanlig flittige som velgjørere i Drammen. I tillegg til Stiftelsen for Arbeiderboliger sto disse og andre medlemmer av familien bak ”Kiærs legat for bygging av Arbeiderboliger” og seks andre legater med sosiale formål. Familiens sterke sosiale samvittighet bunnet i et strengt religiøst grunnsyn. Velgjørernes bakgrunn fra et av byens ledende handelshus og rederier, Hans Kiær & Co., kan kanskje forklare den gjennomtenkte anvendelsen av avkastningen.

Statuttene fungerte også i praksis. Allerede i 1860 ble den tidligere friskolebygningen i Øvre Storgate 82 innkjøpt til bolig for seks arbeiderfamilier. Etter utvidelse av kapitalen i 1865 ved tegning av aksjer i ”Aktieselskabet til Arbeiderboligers opførelse i Drammen” hadde man økonomisk grunnlag til å bygge seks nye arbeiderboliger. Hver bygning ble innredet med fire leiligheter. Husene som ble innviet i 1866, var Erik Olsens gate 4, Sundgata 31, Mallinggata 4, ett på Lilleøya og to på Tangen. De tre siste strøk med i brannene i 1870 og ble erstattet av en større bygning for 13 familier i Havnegata 103.

Den filantropiske boligbyggingen markerer en ny holdning til medmenneskers boligforhold, og en vilje til å hjelpe vanskeligstilte. I kjølvannet av arbeiderboligene fulgte en rekke andre sosiale boligprosjekter. Formålet og organiseringen var imidlertid forskjellig.