Om
Reolô er en kvartett bestående av Anders Røine, Hans Kjorstad, Rasmus Kjorstad og Hans Hulbækmo, alle sprelske multi-instrumentalister med base i norsk folkemusikk og den noe vage benevnelsen «åpen klasse». De ga ut plata «Andre sida» til lovord senhøsten 2019 (ta:lik), og slapp i mars 2025 den etterlengtede oppfølgeren "Dystopi Delete" til storslåtte tilbakemeldinger. Albumet er spilt inn i Juke Joint Studio på Notodden og mixet av Mattias Glavå (Dungen, Elephant9, Håkan Hellstrøm).
Musikalsk beveger bandet seg fra norsk slåttemusikk, via rocka groover med inspirasjon fra både Vest- Afrika og Amerika til rene energiutblåsninger. Eller som Arvid Skancke-Knutsen i Klassekampen sa: «som om Velvet Underground i all hemmelighet hadde øvd i årevis i et stabbur». Etter tre bunnsolide singler som har blitt bejublet av både lyttere og kritikere, kom endeligalbumet 21.mars. En solid enhet i all sin variasjon, sitt alvor og lekenhet.
Albumet starter med de tre singlene som har kommet på rekke og rad: Kraftige "Purrebæadn" med sine folketoner og politiske tyngde, den skarpe kommentaren til offensiv krig og nykapitalisme i form av "Allah", og den fantastisk fenslende preppe-slåtten "Preppeskreppa". Tre låter som har spent bredt og virkelig økt de allerede store forventninger knyttet til albumet. Deretter tar albumet en ny vei med eksperimentelle "Mer- sus Stalon, Metero Texto" som er støyguru Lasse Marhaug som har tatt tak i en improvisert session spilt inn av bandet. Med en relativt okkult trolldoms-tekst i form av et utdrag fra boken "Norske Hexeformularer og magiske opskrifter". En herlig bisarr midte på albumet før tittelsporet kommer snikende inn: En sakte- gående og oppgitt låt om alt vi kanskje ikke burde gjøre her i verdenen vår, men som vi jo gjør overalt hele tiden: Kutter ned skoger, produserer våpen, kriger m.m. Et slags resignert håp, om det er noe håp igjen. "Sammen trykker vi en dystopi delete" blir sunget på tilnærmet sedatert vis. Derfra går det opp i fart når den utrolig fengende "Hard vår" slipper til, før alt roes ned og rundes av med det vakre sistesporet "Et sted å falle" - om det å ha noen som tar deg i mot om du faller.
Med tekster om prepping, saueflokken i full fart mot stupet og en hard vår prøver bandet å ta samtiden på kornet, mens fokuset på groove, tett samspill og gammelmodig tonalitet gir musikken et smått tidløst preg. Reolô har klart å bli et slags "superband" i den norske folkemusikken, så vel som i rocken.
