Fra ugagn i Drammen til gatekunstprosjekt i New York

Eric Ness Christiansen har kjempet for at graffiti skal bli anerkjent som en kunstform. Kampen har vært både på godt og vondt, men de siste årene har bestått av ting han tidligere bare kunne drømme om.

Tekst: Kine Myrvold Olsen  Foto: Tom Atle Bordevik

Eric ankommer Final Outlines Gallery, galleriet hans i Gjetergata, en halvtimes tid for sent. Omtrent akkurat slik man må regne med fra en kunstner. Men han har også en god unnskyldning.

– Jeg har en uke barnefri, så jeg har skvist inn all jobb jeg kan på denne uka, sorry, sier han.

I det minste har vi hatt mye fint å se på mens vi venter. Overalt henger kunst som Eric har laget og selger, og kunst fra stjerneskuddet Lavrans Borgen som også holder til i galleriet.

– Lavrans er ganske mye yngre enn meg, så for han er det nesten eksotisk å høre om nulltoleransen vi hadde for graffiti i Drammen før. At kunstformen min ikke var lov før jeg var nesten 30 liksom, sier Eric.

Allerede som barn var Eric fascinert av de malte på Brakerøya-veggen.

 «Project sellout» og ugang

Nettopp nulltoleransen engasjerer Eric veldig. At kunsten han elsker var ulovlig frem til 2014. For han skriver engasjementet for graffiti seg helt tilbake til barndommen, men det er likevel i 2013 at mye endret seg. Nulltoleransen hadde vart i mange år, og graffiti var ikke en anerkjent kunstform i kunstverdenen eller innen byutvikling.

– Åsmund Thorkildsen på Drammens Museum hadde tro på «Project Sellout», som er det prosjektet jeg hadde på den tiden. Han lot meg få vise en film om prosjektet og ha utstilling med bildene på museet. Det startet en gnist i meg og gjorde at jeg tenkte at dette kan gå veien, sier Eric.

I ettertid av den utstillingen ble han kontaktet av kommunen og en eiendomsutvikler for å se om de kunne gjøre en test med gatekunst på noen vegger i Drammen. Da fikk han med seg flere kjente graffitikunstnere til Drammen for å gjøre prosjektet, og siden har det gått slag i slag.

– Det har vært en drøm på alle mulige områder. Det åpnet flere dører for å være prosjektleder, kurator og kunstner både rundt i Europa og i Norge. I tillegg kunne jeg utvikle meg selv som kunstner og bli tryggere på min egen kunstart, sier Eric.

I 2014 fikk han ansvar for det første ugang-prosjektet i Drammen, et testprosjekt fra kommunen der en undergang i Drammen skulle prydes med gatekunst. Ugang-prosjektet har siden den gang vokst seg større og større, og nå er det knapt en grå undergang å se i Drammen. Bakgrunnen for ugang-prosjektet, var at kommunen tidligere samme år endelig hadde vedtatt å oppheve nulltoleransen mot graffiti i Drammen.

– Et år etter det første ugang-prosjektet ringte Kulturetaten i Oslo, og da fikk jeg være med på det første gatekunst-prosjektet for Oslo kommune også. Det var på Vippetangen og førte også til at nulltoleransen ble opphevet i Oslo, sier han.

Fikk kuratere t-banestasjoner

Etter det første prosjektet i Oslo begynte ballen virkelig å rulle. Først fikk han i oppdrag fra Oslo Sporveier å kuratere utsmykkingen av fem t-banestasjoner.

– Det representerer en stor utvikling rundt å få graffiti anerkjent som kunst, når sporveien, som kanskje opp gjennom årene hadde vært en av de store motpartene for oss, lot oss få lage kunsten vår på stasjonene deres. Nå skal jeg kuratere enda fem stasjoner for dem, sier Eric.

Flere og flere begynte å få øynene opp for graffiti på den tiden, og bestillingsoppdragene strømmer på. Alt fra sykehus til rådhus, eiendomsutviklere og butikker rundt i hele landet ville ha en bit av Eric og kunstformen han hadde kjempet så hardt for i alle år.

– Jeg fikk også startet opp et prosjekt på Måløy som fortsatt pågår. Det er et gatekunstprosjekt der vi maler på bygninger i havgapet. Det er på steder der det er så sterk vind at man ikke kan ha vinduer, så da blir heller veggene fylt med kunst. Det blir Norges første drive-through-galleri, der man kan kjøre gjennom byen og se vegg etter vegg med kunst, sier Eric.

Eric farter land og strand rundt, i både inn- og utland, for å kuratere prosjekter og male egne verk.

Bruker samme elementer

Akkurat nå er han i gang med å produsere en film for STRAAT museum i Amsterdam. Det er et eget museum for street art og graffiti i den nederlandske hovedstaden.

– Alt jeg holder på med er veldig morsomt. Jeg tror fortsatt jeg bare er i starten av alt jeg kan få til, samtidig som jeg blir eldre og er usikker på hvor mye mer nytt jeg gidder å få til, sier han og ler.

I alle bildene han har i galleriet akkurat nå, går den første graffiti-bokstaven han lærte seg igjen. Det er noe med måten den lages på, blant annet med sikksakk-streker fordi den måtte fylles inn raskt, som gjør at han liker den så godt.

– Jeg har tatt de første elementene som gjorde at jeg ble interessert og blandet med det mest tekniske for å vise begge leirer. På den måten har jeg tatt med meg graffitien inn i galleriverden, mens det mer figurative kanskje er mer for veggmalerier og sånne ting, sier Eric.

Ble fascinert av veggen på Brakerøya

Som nevnt tidligere så kom interessen for graffiti allerede tidlig i barndommen. Da familien kjørte til besteforeldrene hans som bodde i Lier, kjørte de forbi Brakerøya-banen som lå langs motorveien.

– Jeg var ikke gammel nok til å få lov til å gå ut av nabolaget en gang på den tiden, men jeg husker at jeg kikket ut vinduet og syntes at det som var på veggen der var veldig spennende. Det kunne plutselig være Donald Duck, drøye ord, vulgære ting, ekstreme farger og andre ting som var satt sammen. Du skjønte veldig fort at det ikke var noen sjef som bestemte der. Så fort jeg fikk lov til å sykle hjemmefra, var det det første stedet jeg dro til, sier Eric.

Som ung gutt sto han der og så på folk fra New York, Paris og andre steder. På den tiden var veggen på Brakerøya den eneste lovlige veggen å male graffiti på i Norge.

– Allerede som 14-åring fikk jeg komme dit og snakke med folk som var verdenskjente, som jeg senere så på film, sier han.

Da Eric selv begynte med graffiti var det med signaturen Eazy. Den bruker han fortsatt. Hvis du drev med graffiti i 2001, så var man gjerne i et «crew». Eric forklarer det slik: Hvis du ser for deg fem personer der en liker kunst, en liker ekstremsport, en liker å hoppe over gjerder, en liker brorskapet og en har det dårlig hjemme.

– Da får du en synergieffekt som er helt sinnsyk, og det var jeg veldig fascinert av. Jeg har sikkert alltid vært litt rastløs og kanskje litt utenfor på noen måter, fordi det ikke er fotball og bandy som har interessert meg. Det å da kunne ha en sånn «lagsport» som graffiti nesten ble, en «oss mot staten»-greie», trigget meg veldig. Det er alltid gøy å kunne være litt rebell, og det føler jeg det er litt viktig å fortsatt være, sier han.

Han er veldig opptatt av at det ikke er mange utøvere av en kulturgren som blir satt i fengsel og jaktet på av politiet, slik graffitikunstnere ble under nulltoleransen. Forrige gang et kulturuttrykk var forbudt var under 2. verdenskrig, da Hitler gjorde jødisk kunst forbudt. 

– Det var forbudt å lære bort graffiti på skolen. Selv om dette var noe jeg var god i på tegning, form og farge på videregående, så fikk de ikke lov til å bruke som betegnelse på kunst. Vi har vært banebrytende på mange måter. Jo eldre jeg blir, jo mer og mer spennende synes jeg det er å tenke på den rare tiden vi har gått gjennom med nulltoleranse og motarbeidelse til de grader, sier Eric, og legger til:

– At vi i joviale Norge har levd med forbud mot graffiti i over ti år, er noe jeg håper kommer mer frem og at vi lærer av. Det er tydelig at det er en viktig måte å uttrykke seg på for dagens ungdom også, selv i de minste bygdene er det graffiti.

Malte russebusser

Allerede da han gikk på videregående begynte han så vidt å leve av kunsten, ved å male russebusser i smug. Når han hadde malt ti busser hadde han nok penger til å kjøpe seg en interrailbillett og dro ut i Europa.

– Da dro jeg til Barcelona, Berlin og andre steder. I utgangspunktet så jeg på det som en hobby, og ville ha en annen 8-16-jobb. Jeg begynte egentlig å jobbe rett etter videregående, men på grunn av en sykdom som ga meg sterke leddproblemer tidlig, så klarte jeg ikke å gjøre de oppgavene som krevdes. Etter et par år måtte jeg gi opp, og da bestemte jeg meg for å gå «all in» med kunsten, sier han.

Han innrømmer at det ikke var så mange som trodde at han skulle leve av kunsten sin. Ikke engang foreldrene, selv om de har vært veldig støttende til interessen hans i oppveksten.

– Faren min lagde en vegg i hagen som jeg kunne male på da jeg gikk på ungdomsskolen, men så ble jeg tatt av politiet for å male noe ulovlig, og da rev han den ned igjen. Så ble det egentlig min hemmelighet fra da av, hehe, sier han.

– Målet har aldri vært å ødelegge,  jeg har hele tiden gjort det jeg synes var kult selv. Veggene i undergangene hadde likevel vært sprayet ned i 20 år med stygge ting, så jeg angrer ikke på at jeg malte finere ting over dem - selv om det ikke var lov.

Om noen år tror han det er utenkelig for folk at graffitien ikke er en del av gatebildet.

De siste årene har Eric krysset av mer og mer på «bucket-listen» sin. Om noen år har han et ønske om å trekke seg tilbake og male kun for seg selv.

Skaper en graffiti-armé

Nå lærer han bort graffiti-teknikker til barn og unge. De yngste som kommer på workshopene Eric holder har ikke noe forhold til at graffiti har vært forbudt. Foreldrene sier «tenk at dere får lov».

– Det er jo litt morsomt, og det betyr at vi er inne i den neste bølgen med graffitispirer.

Vi skaper en armé som tar med seg dette videre uansett hva trauste politikere måtte si, sier han.

Datteren hans på fem år er med på så mye som mulig, men hun synes det er kjedelig når pappa blir litt for nerdete på teknikk og sånn. For et par år siden fikk hun sitt eget veggmaleri på Godsen i Nybyen.

– Hun laget sitt første veggmaleri da hun var 12 uker. Da dyppet jeg føttene hennes og laget spor på en vegg på Gulskogen. Hun er med på det hun synes er gøy selv, for jeg vil at hun skal se på det som en morsom ting. Det politiske får være min greie, sier Eric.

Håp og drømmer

Etter hvert som Eric får krysset av mer og mer på listen over ting han ønsker seg, så øker også ønsket om at han om noen år trekker seg tilbake for å male kun for seg selv. Leve ut bohemen i seg, som han kaller det. Likevel har han noen drømmer om hvordan fremtiden til graffiti ser ut i Drammen.

– Jeg har et håp om at gatekunst blir tatt inn i byutviklingen i Drammen, og satset på på en litt smart måte. Drammen har et godt rykte innen graffitimiljøet uten at det har blitt satset ordentlig på det. Bygg som ikke skal pusses opp og likevel ikke er noe fine, kan like gjerne dekoreres. Det tror jeg politikerne også er enig i. Det hadde vært gøy hvis vi kunne sittet rundt et bord uten å diskutere politikk, men snakke om hva vi kan få til sammen, sier Eric.

Ugang-prosjektet er satt i gang med en god dose dugnadsånd, og midler som ifølge Eric dekker kanskje 10 prosent av det det har kostet.

– Samtidig bruker vi dette på forsiden når vi vinner priser for bytuvikling. Det er noe byen er stolt av, og vi har et forsprang i at vi har utrolig mange folk som er kreative og har lyst til å være med å delta, sier han.

 

– Jeg har en helse å ta vare på og et barn å ta vare på, og mye av det jeg driver med tar veldig mye tid. Innenfor kunsten er det kun New York igjen av de tingene jeg har hatt lyst til å oppnå. Det høres kanskje kjipt ut at jeg vil trekke meg litt tilbake i en alder av 40 år, men jeg har mye annet jeg driver med der jeg har lyst til å oppnå noe også, for eksempel innen musikk. Jeg har vært nok på hoteller og på reise og hatt det hektisk, sier Eric.

Egentlig skulle han til New York denne høsten for å gjøre prosjektet sitt, men det måtte utsettes fordi det plutselig ble litt for tett på.

– I stedet for å stresse med å få alt klart, så utsetter jeg det i to år og satser heller enda større enn jeg hadde tenkt opprinnelig, Prosjektet skal gjøres sammen med en gruppe der borte, og vi har ikke definert akkurat hvor det blir enda, annet enn at vi skal ha et av de råeste stedene i den mest travle gata. Det skal være et sted der 60.000 mennesker går forbi hver dag, og som er der på grunn av kunsten, forteller han.

Og som om ikke det var nok: Før USA-turen skal det slippes en dokumentarfilm om ham som lages i disse dager. Den handler en del om nulltoleransen, fordi det er ting som Eric mener at må bli tatt opp på en saklig måte.

– Det var en del vondt og fælt vi gikk gjennom på den tiden også, som herdet oss ganske mye som unge. En del av materiellet vi har samlet inn til dokumentaren er gamle artikler, og det er ganske sprøtt å se nå hvor negative folk var. Voksne folk som sier at «hvis jeg finner en tagger så skal jeg ta dem med i skogen og binde fast», og andre voksne som jubler av det. Vi tenkte ikke over det da, men nå som jeg er voksen, lurer jeg litt på hvordan de kunne snakke sånn om 16-åringer. Jeg tror det hadde sett litt annerledes ut hvis noen snakket på den måten i dagens samfunn, sier han.

 

Annonse: